GR54: Tour of the Ecrins

Jeg tok buss direkte fra Genève til Grenoble og ny buss derfra til Le Bourg-d’Oisans. Reisen gikk helt greit, men det ble en lang dag som startet kl. 04:30 i Narvik, med ankomst like før kl. 20:00. Jeg var helt skutt da jeg kom inn i leiligheten jeg hadde leid.

Det er hetebølge i Frankrike nå, og det merkes godt også i Le Bourg-d’Oisans. Jeg ønsket derfor å starte første etappe så tidlig som mulig for å slippe varmen i den bratte stigningen i starten. Jeg håpet på å nå matbutikkene før de stengte kl. 20:00, slik at jeg var klar tidlig neste morgen. Jeg rakk det med et nødskrik, men de hadde hverken brød eller gass, så jeg måtte likevel ut og handle før start dagen etter. Matbutikken åpnet kl. 07:00, mens sportsbutikkene som hadde gass, ikke åpnet før kl. 09:00. Jaja, det ble en lang og god frokost mens jeg ventet. 😃

Klokken ble halv ti før jeg kom meg i gang med turen. Starten følger en hovedvei opp i dalen forbi det lille tettstedet Le Châtelard. Stien kryper opp gjennom skogen mellom veien som går i sikksakk her, og lukten av clutch fra tunge kjøretøy på vei opp stikker i nesen. Etter hvert passerer jeg tettstedet, hvor jeg tar en liten drikke- og pustepause.

Deretter fortsetter turen gjennom to grender, før en kort nedstigning fører inn i skogen ved Gorge de Sarenne. Herfra begynner en lang, men ikke så bratt, klatring mot Col de Sarenne (1999 moh.), som blir dagens høyeste punkt. Det vil si, det er et utsiktspunkt som ligger litt høyere opp, som blir det faktiske toppunktet. På vei opp klarer jeg kunststykket å gå feil to ganger. Den siste feilnavigeringen ble en lang omvei, men jeg slapp heldigvis å gå tilbake den bratte stigningen jeg hadde lagt bak meg, da jeg fant en vei langs dalen som møtte stien jeg skulle vært på. Grunnen til dette er at jeg på et eller annet vis hadde endret på stien i appen jeg bruker (Hiiker). Da jeg fant ut av dette, lastet jeg ned kartet på nytt, og jeg kommer selvsagt ikke til å røre de innstillingene noe mer. 😄

Like før jeg ankommer passet, begynner det å regne, men det varer heldigvis ikke lenge. Idet jeg starter nedstigningen på den andre siden, slutter det. Fra passet bærer det bratt nedover i Vallée du Ferrand, og etter hvert vandrer jeg gjennom den lille grenda Clavans-le-Bas. Ruten går så ned til en gammel mølle før den klatrer bratt opp til landsbyen Besse-en-Oisans. Her handler jeg litt mat før jeg fortsetter opp dalen til campingplassen Le Gay, hvor jeg slår opp teltet for natten.

Jeg visste at denne turen er svært krevende, og har derfor forsøkt å forberede meg så godt som mulig. Jeg har gått mange turer med tung opppakning, samt pøset på med kondisjons- og styrketrening. Jeg har også vurdert mye frem og tilbake hva jeg skal ha med av utstyr. Skal jeg ha stor powerbank? Trenger jeg så mye klær? Har jeg lett nok telt, liggeunderlag, sovepose og sekk? Ja, det endte opp med et nytt telt. 😄

Det er flere etapper mot slutten hvor det ikke er mulig å proviantere, så jeg må bære med meg mat for flere dager hele veien. Sekken min veier ca. 13 kg uten vann, så jeg bærer nok 15 kg opp stigningene her. Dagens etappe ble både lang og slitsom, og det var en periode der jeg ble usikker på om jeg ville makte dette over så mange dager (ca. 10). Jeg merker slitasje på knær og hofter allerede, og skuldrene har fått godt med juling de også. Det er imidlertid varmen som er verst. Jeg er ikke vant til å gå i stekende sol og 25–30 grader, og væsketapet blir betydelig. Det krever kort og godt god disiplin for å få i seg nok væske underveis. Det gjelder å drikke selv om man ikke er tørst, og her var jeg nok ikke flink nok, for jeg ble veldig slapp på vei opp en av de tyngste stigningene. Etter en lang drikkepause hvor jeg inntok et par elektrolyttabletter, føltes det bedre.

Når man går slike lange turer med krevende etapper hver dag, tar det gjerne to til tre dager før kroppen omstiller seg til belastningen. Det kommer til å føles lettere når det skjer.

Total distanse: 29,2 km
Maksimal høyde: 2014 moh.
Total stigning: 1865 m
Total nedstigning: 1019 m

Etappen på Strava:
https://strava.app.link/nm8bnGdwGUb

Du kan følge meg på turen her:
https://share.garmin.com/torgeirmork

Jeg fikk ikke helt til å slappe av på liggeunderlaget i natt, og det tok derfor lang tid før jeg sovnet. Det hjalp heller ikke at det lå et eller annet insekt under teltduken og laget en merkelig lyd innimellom. Hadde jeg klart å lokalisere det, hadde det blitt mos 😄.

Jeg var ute av soveposen halv sju og spiste siste del av pariserloffen jeg kjøpte i Le Bourg. Deretter pakket jeg utstyr og telt og gjorde meg klar til å gå. Verten på campingen kom innom og tok imot betaling like før jeg dro. Hun hadde dratt hjem da jeg ankom i går, men hun hadde god kontroll på hvem som ikke hadde betalt 😄.

Gutten i naboteltet var klar omtrent samtidig som meg, og vi forlot campingen samtidig rundt halv ni. Sola hadde akkurat kommet over fjellåsen og varmet godt allerede. Det skulle vise seg å bli en veldig varm dag.

Fra campingen starter ruten med en bratt stigning på ca. 700 m opp til Plateau d’Emparis. Denne stigningen er krevende, men det gikk greit opp til passet Col Nazir (1901 moh.). Derfra og opp til Col de St. George (2244 moh.) ble det tungt, og jeg var helt nede i kjelleren mot slutten. Varmen ble intens og pulsen føk i været så snart jeg begynte å gå, selv om jeg gikk rolig.

Fra dette passet har man en fantastisk utsikt over platået. Selve platået er et stort, ganske flatt og gresskledd område, og med fjellet La Meije i bakgrunnen ser det ut som en scene hentet fra Ringenes Herre. Ruten krysser nå platået, og der det er på sitt laveste, kan man ta en avstikker til innsjøene Lac Noir og Lac Lérié som ligger helt sør på platået. Dette alternativet går i en halvsirkel forbi vannene og tilbake til GR54, slik at det ikke blir en veldig stor omvei. Etter en spisepause på passet og vandring over platået kjenner jeg meg pigg igjen, så jeg tar denne avstikkeren. På vei dit må jeg forsere en høyderygg, så det blir mer stigning, og toppen her blir dagens høyeste punkt (2457 moh.).

Innsjøene er populære turmål, og det var flere som hadde tatt turen dit i dag. Når det er blikkstille, speiler fjellene i bakgrunnen seg i vannet og gir flotte fotomotiver. Det var dessverre litt bris og krusninger på Lac Noir, og det ble aldri helt stille i løpet av den halvtimen jeg hvilte der. Jeg fortsatte ned til Lac Lérié for å få med meg den også. Her var det vindstille, og refleksjoner av fjell og skyer viste seg godt i vannet, selv om det kanskje ikke var de riktige fjellene akkurat der. På vei tilbake til GR54 hørte og så jeg mange murmeldyr. De var et stykke unna og ikke innen fotorekkevidde.

Ruten går nå etter hvert bratt ned mot dagens turmål, La Grave. Nedstigningen her er tung og endeløs, men etter hvert når jeg landsbyen Le Chazelet. Her fyller jeg vannflaskene før jeg fortsetter videre ned til La Grave. Jeg passerer mange turfølger som er på vei både opp og ned. Jeg misunner ikke dem som er på vei opp i denne varmen, men alle hilser med et «bonjour» når de passerer.

Det skal sies at de aller fleste jeg treffer her, er veldig hyggelige folk som gjerne forsøker å slå av en prat når man møtes. Problemet er at det bare er noen få som kan engelsk (som regel unge folk). Det blir derfor vanskelig å kommunisere selv om man prøver med de få franske ordene man kan. De prater uanfektet i vei selv om de ser at jeg ikke skjønner noen ting 😅. Jeg møter dessuten veldig få utenlandske turister her, noe det kan være en sammenheng med.

Jeg ankommer La Grave litt over klokken tre på ettermiddagen og sjekker inn på Hotel Castillan, hvor jeg skal bo i natt. Her blir det vasking og tørking av utstyr og kropp. Jeg takket dessuten ja til å spise middag i hotellets restaurant, og det ble et godt måltid.

Total distanse: 19,1 km
Maksimal høyde: 2457 moh.
Total stigning: 1131 m
Total nedstigning: 1211 m

Du kan følge meg på turen her: https://share.garmin.com/torgeirmork

Jeg må innrømme at jeg var litt nede etter nok en tung dag. Vekten på sekken var for tung til å bære opp og ned de bratte stigningene i varmen, og det måtte gjøres noen justeringer. Før jeg sovnet, bestemte jeg meg for å sende hjem noe av utstyret jeg egentlig ikke har behov for. Det ble GoPro-kameraet, noe ullundertøy og turboka for GR54 – totalt blir jeg da kvitt et par kilo.

Postkontoret åpnet ikke før kl. 09.00, så det ble ikke noen tidlig start i dag. For å spare ytterligere vekt spiste jeg en av frokostblandingene jeg hadde med meg mens jeg ventet (- 150 g) 😄.

På postkontoret ble det selvsagt nye utfordringer. Hun som jobbet der kunne ikke et kvekk engelsk, så ChatGPT ble redningen for kommunikasjonen. Siden pakken skulle sendes ut av EU, måtte det fylles ut en erklæring for det franske postvesenet på nett. Jepp, den var kun på fransk, selvsagt 🥹. Det ble et langt lerret å fylle ut denne med Google Translate. Klokken ble nesten 10 før jeg kom meg av gårde, og da hadde det også blitt skikkelig varmt.

Fra La Grave går løypa over elva like etter å ha passert campingplassen på østsiden av byen, og her går den rett i en bratt stigning for å komme over skjæringen i dalen. Etter ca. 300 høydemeter når jeg toppen av skjæringen og begynner nedstigningen mot elva igjen. Jeg var da blitt ekstremt svett, og det rant svette av t-skjorta. Jeg har aldri opplevd noe lignende før. Det positive er at sekken føles mye lettere nå, og det er ikke så tungt å gå i bratte stigninger. To kilo utgjør tydeligvis en forskjell. Eller det kan være kroppen som har omstilt seg; «trail legs» som det kalles på fagspråket 😄. Det er nok begge deler, vil jeg tro 🙂.

Løypen følger nå elven Romanche i flatt terreng til Pont d'Arsine, en campingplass som ligger ved veiens ende. Her stopper jeg for å spise lunsj; det ble pizza med kjøttdeig 😁. Ja, den var virkelig god, med ordentlig hjemmelaget pizzabunn.

Fra campingen fortsetter løypa helt inn til dalbunnen, hvor den så stiger bratt opp til Col d'Romanche (2058 moh.). Fra dette passet får man en fin utsikt mot den nydelige dalen hvor Romanche-elven har sitt utspring, og breene som ligger klistret til fjellmassivet innerst i dalen.

GR54 følger nå Arsindalen mens den stiger jevnt opp til etappens høyeste punkt: Col d'Arsin (2346 moh.). På vei dit får jeg nærkontakt med både kyr og murmeldyr. Murmeldyrene her er ikke spesielt sky, så man kommer ganske nær før de flytter seg unna. Kyrne har derimot kalver, så de liker ikke at man kommer for nær. Mange tar store omveier forbi dyrene, og det skjønner jeg godt. Jeg følte meg ikke helt trygg da jeg passerte ei ku med kalv.

Fra passet går det en løype opp til et par brevatn, Lac du Glacier d'Arsin, som er anbefalt å få med seg. Opprinnelig plan var å stikke innom disse, men på grunn av den sene starten ville jeg ikke rukket matbutikken i Monêtier. Jeg har uansett sett brevatn før (hva er det med disse vannene man må få med seg?).

Nedstigningen fra passet følger breelven fra disse vannene nedover dalen. Dalen er frodig, og med den turkise elven som snor seg som en slange nedover dalen, er dette et fantastisk vakkert skue. Absolutt det fineste jeg har opplevd så langt på turen.

Etter nedstigningen stakk jeg innom det lille møllemuseet i Le Casset før jeg ruslet videre ned til campingplassen i Monêtier. På campingplassen var det fullt av ungdommer, og det var ingen ledige teltplasser igjen. Jeg hadde ikke lyst til å lete etter teltplass så sent på dagen, så jeg stakk innom hotellet som lå rett over gaten for matbutikken. De hadde rom, men det kostet 190 €! Det var atskillig dyrere enn jeg hadde tenkt, men jeg tok det likevel. Jaja, litt luksus må man unne denne slitne kroppen 🤪.

Alt i alt ble det en veldig bra dag. Kroppen kjentes mye bedre, og denne etappen var helt klart den flotteste så langt på turen. Terningkast seks 😆.

Total distanse: 27,4 km
Maksimal høyde: 2358 moh.
Total stigning: 1134 m
Total nedstigning: 1127 m

Du kan følge meg på turen her:
https://share.garmin.com/torgeirmork

Dagens etappe går mellom skistedene Le Monêtier-les-Bains og Vallouise, og som vanlig starter den med en bratt stigning. På grunn av varmen ønsket jeg selvfølgelig å komme meg tidlig av gårde. Planen var å starte klokken 07.00, en halvtime før frokosten på hotellet begynte. De ansatte foreslo at de kunne ordne frokost til meg til jeg skulle dra. Da jeg sjekket ut, var frokosten klar: en baguette med ost og skinke, en flaske vann og en banan. God service på dette hotellet!

Starten på denne etappen går gjennom alpinanlegget Serre Chevalier. Her klatrer man over 800 høydemeter, for det meste i skog. Skogen er så tett at man ikke legger merke til at man befinner seg midt i et alpinanlegg. Temperaturen var fortsatt kjølig da jeg vandret av gårde, og inne i den tette skogen slapp heller ikke solen gjennom. Det var perfekte forhold for meg. Jeg merker at kroppen har tilpasset seg nå; jeg hadde ingen problemer med å forsere de 800 metrene opp mot passet. Etter 650 meter med stigning kommer man ut av skogen og får endelig utsikt. Her er det stolheiser og løyper i alle retninger, men man ser også de flotte fjellene rundt.

GR54-løypa følger alpinløypa helt til Col de l’Eychauda (2425 moh.), som er etappens høyeste punkt og endestasjon for en av heisene. Det er laget en alternativ rute for denne etappen som leder utenom alpinanlegget. Denne varianten går over Col des Grangettes (2684 moh.) og ned forbi vannet Lac de l'Eychauda. Begge er populære turmål.

Det var i utgangspunktet planen min å gå denne varianten, men jeg ble usikker da jeg kom hit. Jeg bestemte meg derfor for å holde meg til hovedruten i stedet. Da jeg nesten var oppe ved passet, så jeg et skilt hvor det sto «GR54 variant» med en pil mot en vei som kom inn fra siden. Jeg undersøkte kartet og fant ut at man kunne koble seg på varianten der den klatrer opp mot Col des Grangettes. Jeg følte meg i storslag og bestemte meg raskt for å prøve den likevel. Slik fikk jeg med meg de beste delene av denne ruten.

For å komme dit måtte jeg først følge stien over passet Pas de l'Ane (2503 moh.). Derfra går stien ned i dalen, hvor den møter ruten mot Col des Grangettes. Stien opp til dette passet er fryktelig bratt, og mot slutten går det nesten rett opp. Det er lagt ut tau for å gjøre det tryggere. Jeg syntes den var i overkant bratt, særlig med en tung sekk på ryggen. Et ungt par som gikk bak meg, måtte snu da kvinnen fikk panikk mot slutten. Jeg kom meg opp, men det var med melkesyre i lårene og adrenalin i kroppen.

Fra passet er utsikten ned mot innsjøen Lac de l'Eychauda fantastisk. Det er spesielt flott å se vannet herfra, da fjellene rundt og dalen bak får det til å tre frem på en spesiell måte. I bakgrunnen kan man se Vallouise-dalen, som jeg etter hvert skal vandre gjennom for å nå dagens mål.

Stien ned til innsjøen er heldigvis ikke like bratt som på den andre siden. Da jeg hadde passert vannet og begynte nedstigningen mot dalen, møtte jeg mange på vei opp. Jeg regner med det skyldes at det er helg. Løypen her går i sikksakk nedover fjellet og virker endeløs når man ser den fra toppen. Jeg kunne se folk overalt på stien. Jeg møtte flere som hadde fått problemer med føttene på vei opp. Jeg tenker at enkelte kanskje ikke helt vet hva de har begitt seg ut på; turen opp til vannet er ingen enkel tur.

Nede i dalen møtes begge rutene (GR54 og varianten), og løypen følger en bilvei et stykke før den svinger ned gjennom skogen mot Vallouise. Da jeg kom frem til hotellet, var klokken blitt 15.00 og temperaturen hadde nådd 35 grader. Luften sto helt stille, og det var trykkende varmt. Jeg er glad for å være ferdig for dagen. Det er heldigvis meldt kjøligere vær de neste dagene.

Hotellet ligger rett ved siden av en matbutikk og et par sportsbutikker. Etter å ha sjekket inn, var jeg innom matbutikken for å handle mat til de neste etappene. Jeg stakk også innom sportsbutikkene for å se om de hadde vannfilter. Det jeg har med meg, tror jeg er ødelagt, og jeg stoler ikke på det. Her bør man ikke drikke vann fra elver eller innsjøer, da det er mye dyr i området. Jeg var heldig, for den ene butikken hadde ett filter igjen, og det var til og med av et bra merke.

De neste dagene vil jeg bevege meg i områder som er mer avsidesliggende enn der jeg har vært hittil. Jeg er usikker på hvor god dekningen er, og hvor ofte jeg får ladet utstyret. Jeg må derfor være restriktiv med mobilbruken for å spare strøm, så det kan ta litt tid før det kommer nye oppdateringer.

Distanse: 21,4 km
Maksimal høyde: 2690 moh.
Stigning: 1412 m
Nedstigning: 1639 m

Du kan følge meg på turen her: https://share.garmin.com/torgeirmork

Dagens etappe regnes som svært krevende. Den tar meg over de to høyeste punktene på hele turen og fram til hytta Chamionette. Dette er avsidesliggende villmark, og man er heldig om man finner mobildekning på de høyeste passene.

Jeg er tidlig oppe og klar til å vandre litt over sju. Også dette hotellet ordnet med baguett som niste – veldig bra 👍.

Hotellet ligger et par kilometer fra sentrum på «feil» side med tanke på neste etappe på GR54. Det betyr et par ekstra kilometer på dagens etappe. I sentrum finner jeg en benk og stopper for å spise frokosten jeg fikk. De holder på med å sette opp et marked rett ved siden av; det kjeftes og smelles mellom bodene, men jeg aner selvsagt ikke hva det dreier seg om. Underholdende er det uansett.

Fra Vallouise følger stien elven Onde oppover Selle Valley. Her var det storflom i september, og deler av stien langs elvebredden ble vasket bort. Denne delen er nå stengt, og ruten er lagt om til bilveien på den andre siden av elva. Lenger opp i dalen ser man virkelig skadeomfanget. Flere hundre meter av veien ble vasket bort, og det ligger enorme mengder stein, sand og trær som er dratt med av vannmassene. Restaureringen av veien har tatt lang tid og ble først ferdig i slutten av juni.

Å gå på asfalt er ikke akkurat min favoritt, men man kan i det minste holde et høyere tempo. Det er heller ikke mye stigning her, så det går raskt å tilbakelegge de 9 km opp til der veien stopper. Her ligger en liten kafé, Buvette, som er i ferd med å åpne når jeg ankommer. Det blir en kort stopp for påfyll av sukkerholdig drikke. Hun som driver stedet, snakker godt engelsk (endelig) og forteller at hun nettopp har åpnet for sesongen – mye senere enn normalt på grunn av flommen. Siden dette er levebrødet hennes, skjønner jeg godt fortvilelsen. Idet jeg skal gå, sier hun at det er seks timers gange til hytta, og at det er meldt regn på ettermiddagen. Hun mener jeg bør komme meg over passene før regnet setter inn.

Stien følger elven videre og stiger jevnt oppover dalen. Ned fra de bratte fjellsidene renner fosser som mater Onde. Noen steder forsvinner elva ned i dype kløfter, andre steder renner den i tunnel under snøfonner som ennå ikke har smeltet. I motsetning til de andre elvene er vannet krystallklart, og man får lyst til å bade i varmen. Vakkert!

Det har steget jevnt siden jeg forlot Buvette, men når jeg ser opp mot fjellsidene rundt meg, skjønner jeg at det er mye igjen. Høydemåleren på klokka viser 1905 moh. Det første og høyeste passet ligger på 2761 moh., så det gjenstår en del stigning. Etter å ha passert fjellhytta Cabane Jas-Lacroix lenger inne i dalen, begynner stigningen for fullt. Det skyer over, og en kjølig vind blåser opp dalen – et typisk tegn på at regnet er på vei. Jeg presser på for å nå passet før været slår om. Det økte tempoet preger meg lite til tross for den bratte stigningen; det er tydelig at formen har bedret seg i løpet av turen.

Den siste stigningen opp til passet er svært bratt og går i sikksakk på en smal sti i løsmasser av skifer. Her må man være fokusert. Om man glir, bærer det rett ned fjellsiden. På vei opp kommer selvfølgelig regnet. Det er ikke mulig å ta av seg sekken for å finne frem regnklær på den smale stien, så det blir noen våte og kalde minutter før jeg når toppen av passet Col de l'Aup Martin (2761 moh), etappens høyeste punkt. Den kraftige vinden fører med seg sand i kastene og gjør det lite behagelig å oppholde seg der. Jeg tar noen bilder og skynder meg videre.

Fra dette passet traverserer stien en fjellside til et nytt pass, Pas de la Cavale (2735 moh). Det er ikke mange varmegrader her. Det regner og blåser, og hendene blir iskalde av å holde i stavene. Jeg går det jeg makter over denne traversen for å komme i le på den andre siden av passet. Så snart jeg kommer ned i fjellsiden under passet, stilner vinden, og det regner heller ikke her. Det er bra, for det venter 900 høydemeter med bratt nedstigning til Refuge du Pré de la Chaumette. Jeg vil helst slippe å gå denne delen på våte, sleipe steiner.

Under den siste nedstigningen mot hytta ser jeg at regnet er på vei inn i denne dalen også. Jeg sjekker med betjeningen hvor jeg kan sette opp teltet og skynder meg ut for å finne en god plass. Idet jeg tar på meg sekken for å gå, begynner det å regne kraftig. Jeg får opp teltet i en fart, men det ble en våt fornøyelse.

For å spare på egen mat bestilte jeg middag og frokost på hytta. Middagen ble servert kl. 19.00 og var, som vanlig her, en treretters med noe ekstra. Linsesuppe, lasagne og krydderkake sto på menyen i dag. I tillegg ble det servert fransk ost og calvados til de som ønsket det. Jeg ble plassert sammen med fem unge franske gutter som jeg har holdt følge med på dagens etappe. De var ikke så ivrige etter å snakke engelsk, men jeg fant likevel ut at de hadde gått de samme etappene som meg og planla å fullføre turen på ti dager. Vi treffes sikkert igjen de nærmeste dagene. Det var trivelig stemning rundt bordet, tross språkbarrieren, og maten smakte fortreffelig.

Total distanse: 29,6 km
Maksimal høyde: 2764 moh
Total stigning: 1776 m
Total nedstigning: 1216 m

Du kan følge meg på turen her: https://share.garmin.com/torgeirmor

Det regnet mye i natt, og når jeg våkner av alarmen litt over seks, merker jeg at det er mye kondens i teltet. Utenfor henger tåken helt ned til bakken, og det er isende kaldt. Klærne jeg hengte opp i teltet, har ikke tørket i det hele tatt. Det blir våt shorts, våte sokker og våt caps i dag.

Frokosten jeg bestilte, startet halv sju, så jeg ruslet ned til refugen da det nærmet seg tiden. Jeg ble plassert sammen med de samme guttene som ved middagen. De bodde på refugen og ikke i telt, så de var ikke preget av nattens regn. Jeg kjente at jeg ble litt misunnelig 🙂 Jeg ønsket ikke å pakke det våte teltet sammen med de andre tingene i sekken, så jeg tigget til meg en svartsekk hos vertene. Jeg delte opp teltet og pakket innerteltet og bunnduken i teltposen, og ytterteltet i svartsekken. Klokken ni er jeg ferdigpakket og klar til å starte vandringen. Tåken har nå lettet, og solen bryter gjennom.

Etappen i dag er minst like krevende som i går, og jeg regner med å bruke minst like mye tid. Det stiger bratt stort sett hele veien til det første passet. De andre som overnattet ved refugen, er i gang omtrent samtidig med meg. De fleste går i grupper eller par, både foran og bak meg. Etter 400 meter med stigning flater det litt ut, før det igjen stiger bratt. Her får vi som går først, nærkontakt med de beryktede gjeterhundene, patousene. De er vokst opp sammen med sauene og er der for å beskytte mot rovdyr. Men kommer man for nær, kan de bli aggressive mot mennesker også. De som går først, får alle tre hundene stormende mot seg og må trekke seg tilbake et stykke. Terrenget er slik at det ikke er mulig å gå rundt, så vi må bare vente til saueflokken har flyttet seg bort fra stien. Det tar imidlertid ikke lang tid før vi kan fortsette.

Etter ca. to timer ankommer jeg det første passet, Col de la Vallette (2674 moh.). Det er en ganske tøff stigning opp hit, og jeg går med små steg for å holde pulsen nede. Tåken henger fortsatt delvis over passet, og det er en kald vind der. Innimellom letter den slik at man får utsikt og kan se neste pass. Det går ned et par hundre meter og opp igjen nesten like mye til neste pass. Nedstigningen på den andre siden er veldig bratt med svart skifer og sand som er vanskelig å gå i. Stien er også veldig smal, så det er vanskelig for møtende å passere. Det ender med at én legger seg mot fjellsiden mens den andre går forbi.

Det tar ca. 30 minutter å krysse dalen og klatre opp til neste pass, Col de Gouiran (2611 moh.). Nå har solen kommet skikkelig frem og varmer godt mot huden. Jeg kommer på at jeg har glemt å smøre meg, så jeg åpner topplommen for å finne frem solkremen. Da oppdager jeg at den er borte. Den må ha falt ut da jeg spiste kjeks tidligere. Solbeskyttelse er viktig, spesielt her i høyden hvor solen er sterk. Jeg spør noen av de andre på passet om jeg kan få litt. En av guttene jeg spiste frokost med, gir meg sin, men han hadde så lite at jeg bare smurte ansiktet for ikke å tømme flasken.

Neste pass ligger et stykke unna, men man kan skimte oppstigningen og folk som står på toppen. Den ser lang og tung ut på avstand, men er ikke så ille når man begynner stigningen. En time senere er jeg fremme på Col de Vallonpierre (2618 moh.).

Fra nå av er det nesten bare nedstigning til målet, landsbyen La Chapelle-en-Valgaudémar (1100 moh.). Det er ca. 400 meter ned til bunnen av Vallonpierre-dalen, hvor det flater ut. Man følger så dalen ut noen kilometer før man kommer til Refuge de Vallonpierre, som ligger vakkert til ved et lite vann. Jeg stopper her og spiser en nydelig blåbærterte før jeg går videre. Nedstigningen fortsetter herfra bratt ned i hårnålssvinger, slik jeg nå har blitt vant til. Etter ytterligere 900 høydemeter nedstigning kommer jeg ned til bunnen av dalen ved elven Séveraisse. Jeg skal følge elven i denne dalen i 11 km helt frem til dagens mål. Terrenget her er flatt, men stien er delvis steinete og tung å gå. Her nede er det også varmt, selv om den tette skogen skygger for solen. Dette blir en utmattende del av etappen, men etter et par timer er jeg endelig fremme.

I La Chapelle-en-Valgaudémar finner jeg campingplassen og setter opp teltet før jeg handler mat og solkrem i butikken like ved. Det er restaurant på campingen, men det blir Real Turmat til middag på meg i dag.

Det er ikke meldt særlig bra vær i morgen. Temperaturen i dalen kommer til å ligge på 13–14 grader, med mulighet for regn. Det betyr at det blir kaldt i høyden. Det blir nok en krevende etappe i morgen, og det begynner å tære på beina med all nedstigningen. Jeg vurderer derfor å ta en hviledag her hvor det er litt fasiliteter. Jeg får se det an, både med tanke på vær og form.

Total distanse: 27 km
Maksimal høyde: 2667 moh.
Total stigning: 1308 m
Total nedstigning: 2053 m
Du kan følge meg på turen her: https://share.garmin.com/torgeirmork

Jeg våknet som vanlig til alarmen, som var satt til kvart over seks. Det var kjølig, og regnet trommet mot teltduken. Shortsen som hang i telttaket, var fortsatt fuktig. Jeg krøp ut av posen og begynte å pakke utstyret og gjøre meg klar til avmarsj. Til frokost ble det en baguette med salchichon-pølse. Pølsen kjøpte jeg den første dagen i Le Bourg-d’Oisans, men den holder seg fortsatt godt. Med baguetten i hånden gikk jeg ut for å se an været.

Det regnet fortsatt, og skyene og tåken lå tykt nede i dalen. Jeg kjente ikke det minste på lysten til å vandre i fjellet i dette været. Ifølge værappen Meteoblue skal været bedres fra ettermiddagen og utover. Det er dessuten meldt godt vær og høyere temperaturer de neste dagene. Perfekt!

Kroppen føles grei, men knærne er mørbanket etter alle nedstigningene de siste dagene. Selv om jeg ikke har smerter eller merker ubehag når jeg går, tenker jeg det er greit at de får en pause i dag. Så da blir det hviledag her i Chapelle-en-Valgaudémar.

Det meste av dagen går med til å slappe av i teltet. Teltplassen ligger helt i utkanten av campingplassen, nær elven, så her får jeg fred fra de andre som bor på campingen. Dessuten har jeg det søvndyssende bruset fra elven like ved. Det blir noen timer med søvn i løpet av dagen. 🙂

Når jeg koker meg litt vann utpå dagen, merker jeg grunnen til at det er så mye maur inne i teltet. Rett ved siden av primusen er det tydeligvis en jordmaurtue. Når jeg dunker litt i bakken der, strømmer de ut. Litt varmt vann får dem til å roe seg ned. 😄

Da været bedret seg utpå dagen, tok jeg med lillesekken og gikk en tur til sentrum. Det tar fire minutter. 🙂 Dette er et knøttlite sted med bare litt over hundre fastboende. Likevel telte jeg ikke mindre enn tre hoteller, tre campingplasser, tre restauranter, en sportsbutikk, en matbutikk og en stor kirke. Det er tydeligvis et populært sted for sommeraktiviteter, ettersom det ikke finnes noe alpinanlegg i nærheten.

Jeg stoppet ved en av restaurantene og bestilte dagens og et glass brus. Måltidet hadde et navn, men jeg aner ikke hva det var, så jeg lot det bli en overraskelse. Det viste seg å være en gryte med couscous og kylling. Det var ok, ikke mer. På vei tilbake til campen stakk jeg innom butikken og handlet et par poser tørrmat, en baguette og noe snacks.

På campingen har det nå kommet en ny pulje med hikere som er ferdige med dagens etappe. De virrer rundt for å finne ut hvor ting er, akkurat slik jeg gjorde da jeg kom hit. Jeg tar med meg snopet og setter meg på solstolen som er plassert på en haug bak teltet mitt. Her har jeg utsikt ned mot elven og kan følge med på dem som rafter nedover denne. Det er tydeligvis populært, for jeg ser mange båter suse forbi. Det ble litt underholdende da en båt satte seg fast på en grunne og blokkerte for de som kom etter. 😄

I morgen bærer det videre, og planen er å komme seg til hytta i Désert-en-Valjouffrey. Jeg tror ikke det er mobildekning i dette området, så det kan bli en stund til neste oppdatering.

Dere kan følge meg live via satellitt på:
https://share.garmin.com/torgeirmork

Jeg kjente at det gjorde godt med en hviledag. Kroppen er ikke så støl som den pleier å være når jeg våkner, og jeg føler at motivasjonen er bedre. Jeg hadde satt alarmen på klokken seks for å komme tidlig av gårde. Etter en kjapp frokost pakker jeg ned utstyr og telt, og jeg er klar til avmarsj klokken syv.

Butikken har akkurat åpnet, så jeg stikker innom og kjøper tursnacks før jeg fortsetter vandringen. Det er bitende kaldt ute nå, med bare fem grader på gradestokken utenfor butikken. Men heldigvis er det vindstille, blå himmel og sol. Fingrene blir likevel iskalde av å holde rundt stavene, og nå angrer jeg på at jeg sendte hjem hanskene.

Løypen fortsetter nedover dalen langs elva Séveraisse. Turen går delvis på kjerrevei, men innimellom også langs hovedveien i dalen. Jeg går fort for å få varmen i meg. Det er mye skygge ennå siden solen står lavt på himmelen, og jeg blir aldri helt varm – ikke før jeg kommer et godt stykke opp i fjellet.

Etter fem kilometer kommer jeg til landsbyen Villar Loubière. Her står det en godt bevart mølle som jeg stikker innom. Det er plassert ut dukker for å gjøre det litt mer levende. Morsomt.

Fra Villar Loubière går stien nå bratt opp i skogen bak landsbyen. Etter å ha klatret 800 meter passeres hytten Refuge des Souffles. Herfra traverserer stien langs fjellsiden, før den etterfølges av en ny bratt og lang klatring opp til Col de la Vaurze (2508 moh). Dette er dagens høyeste punkt.

Ned fra passet på den andre siden er det enda brattere, og det er vanskelig å holde noe særlig tempo. Stien går i hårnålsvinger helt ned til landsbyen Le Désert-en-Valjouffrey, som ligger rett nedenfor passet. Den er grusete, og det føles som om beina skal skli unna når man går. Stien går delvis også langs kanten av bratte stup, så det er ikke mye rom for å gjøre feil her. Halvveis nede gikk jeg på et rypekull med seks-sju unger. De løp i alle retninger mens mora lot som hun var skadet foran meg. Jeg prøvde å finne noen av ungene, men de var godt gjemt. Jeg fant også en del blåbær som jeg forsynte meg av.

Etter utallige hårnålsvinger og 1200 meter nedstigning kommer jeg omsider ned til landsbyen. Her er det et par restauranter, og jeg bestiller meg en ravioli på en av dem. Etter å ha fortært denne, tar jeg sekken med meg og prøver å finne en egnet teltplass. Det er ingen refuge eller campingplass her, så man må villcampe. Det er ikke mange flate områder som er egnet, så jeg ender opp på en sandfylling ved siden av elva.

Når jeg skal koble sammen teltstengene, oppdager jeg at innerrøret har forsvunnet inn i en av stengene. Det verste er at dette er til tverrstaget for taket. Jeg klarer ikke å få ut innerrøret, så jeg spjelker det med en teltplugg og leukotape. Får håpe det holder for denne turen.

I morgen venter en enda tøffere dag med to pass som skal forseres. Begge har bratte stigninger på over 1000 meter. Jeg gruer meg til det.

Total distanse: 24 km
Maksimal høyde: 2508 moh
Total stigning: 1823 m
Total nedstigning: 1555 m
Du kan følge meg live på turen her https://share.garmin.com/torgeirmork

Jeg sov godt denne natten og klarte ikke helt å våkne da alarmen ringte klokken seks. Klokken ble syv før jeg kom i gang med morgenrutinen. Temperaturen ute er merkbart høyere i dag enn i går, og solen treffer teltet mens jeg spiser frokost. Det kommer til å bli bra vær i dag også.

Mens jeg holder på å pakke ned teltet, dukker det plutselig opp en stor hund fra skogen. Det ser ut som en mastiff av noe slag, slik de bruker til sauegjeting her. Den ser skitten og ustelt ut, og det henger sikkel fra kjeften. Den har en merkelig adferd og går rundt meg flere ganger mens jeg snakker til den. Den skvetter unna når jeg snur meg brått. Jeg blir usikker på hva jeg skal gjøre om den blir aggressiv. Jeg later som ingenting, fortsetter å pakke teltet og overser den. Når jeg er ferdig pakket og klar til å gå, forsvinner den inn i skogen. Heldigvis! Klokken er blitt åtte når jeg begynner å gå.

På dagens etappe skal jeg over to pass; begge innebærer 1000 meter stigning. Det siste skal visstnok være det tyngste på hele GR54. Det er fint at man da har mørnet bena med en nedstigning på 800 meter først 😆.

Le Désert-en-Valjouffrey ligger på 1300 meters høyde, og fra der jeg har teltet, starter stien med bratt stigning. Jeg kommer inn på stien samtidig med mange andre turgåere, og vi går i kø i starten. Stien følger dalsiden mens den stiger i sikksakksvinger gjennom skogen. Vi er på skyggesiden av dalen, og temperaturen er behagelig å gå i.

Etter en time er jeg over skoggrensen og får utsikt mot fjellene rundt og mot målet, som ligger noen sikksakksvinger lenger opp. Etter ytterligere en time er jeg oppe på passet, Col de Côte Belle (2314 moh). Jeg har gått opp hele stigningen uten pause, og det har ikke engang vært tungt. Når jeg går slike stigninger, følger jeg en enkel regel: hold pulsen i eller under komfortsonen. Hører jeg mine egne hjerteslag, går det for fort, og tempoet må senkes. Følger jeg denne, kan jeg holde ut lenge. Jeg tar et kvarters pause her før jeg starter på nedstigningen.

På vei ned fra passet er stien perfekt dosert, og underlaget er hardt og enkelt å gå på. Jeg merker også at det sparer knærne for hard belastning. Kort tid etter passet passerer jeg noen helt spesielle skiferformasjoner i fjellet. Man kan lure på hva som skaper slike formasjoner. Lenger ned i dalen finner jeg både markjordbær og blåbær langs stien, som jeg plukker og spiser mens jeg går. Det tar halvannen time før jeg er nede i dalbunnen og grenden Valsenestre.

Jeg tar en liten pause her og får i meg litt snacks og en bit av en baguette. Det renner en elv ned dalen, og jeg hadde tenkt å fylle flaskene her, men når jeg ser all saueskitten som ligger i elva, ombestemmer jeg meg. På kartet er det merket av to vannkilder på vei opp til neste pass, så jeg satser på å fylle der i stedet.

Stigningen opp til neste pass begynner brutalt. Den er så bratt at man aldri får hvilt lårene. At solen nå er på sitt varmeste, gjør det heller ikke lettere. De første 500 meterne med stigning går skrått opp langs dalsiden uten sikksakksvinger. Etter ytterligere 200 meter med enda brattere stigning er kroppen totalt utmattet. Jeg er dessuten i ferd med å gå tom for vann. Begge vannkildene som var merket på kartet, var uttørket. De 300 meterne som gjenstår av stigningen, går nesten loddrett opp og kommer til å bli drepende tunge. Jeg bestemmer meg for å ta en lengre spisepause før jeg gir meg i kast med den.

Det er et elveløp ved siden av der jeg sitter, men det ser uttørket ut, det også. Jeg kan imidlertid av og til høre vannsildring derfra. Jeg tar med vannfilter og flasker ned for å sjekke. Joda, det renner vann der. Friskt og kaldt vann. Perfekt, da får jeg fylt flaskene før jeg starter på monsterbakken.

Etter en halvtimes pause føler jeg meg klar for å prøve meg på den siste delen av stigningen. Jeg starter rolig og prøver å holde pulsen lav, men lårene blir tunge som bly etter kort tid. Jeg blir nødt til å ta pauser oftere og oftere. For å opprettholde fremdriften teller jeg hver sving jeg passerer. Det går ikke fort, men til slutt kommer jeg meg omsider opp på passet. Jeg telte femti sikksakksvinger før jeg sto på Col de la Muzelle (2632 moh). Uten tvil noe av det tyngste jeg har gjort noen gang.

Fra passet og ned på den andre siden ser jeg dagens mål, vannet Lac de la Muzelle (2110 moh). Her ligger også hytten Refuge de la Muzelle. Man kan telte på motsatt side av vannet for der hytten ligger. Når jeg kommer ned til vannet, finner jeg meg en fin teltplass litt unna der de fleste har samlet seg. Da jeg skulle sette opp teltet, oppdaget jeg at enda et innerrør hadde forsvunnet inn i leddet som går på langs av taket. Det går ikke an å sette opp teltet uten dette. Jeg blir irritert over at et såpass nytt telt skal ha slike feil. Hadde været vært dårlig, kunne det fort blitt kritisk hvis man ikke fikk ly på grunn av dette. Jaja, det blir frem med teltplugg og leukotape igjen. Durston skal få tilbakemelding om denne feilen, og kjenner jeg dem rett, sender de meg nye teltstenger.

Når teltet er satt opp, går jeg bort til refugen for å kjøpe brus. Jeg kjøper meg også en blåbærterte og en øl, og setter meg ned ved et av bordene for å spise. Det sitter fire andre ved bordet, og vi kommer i prat. Det viser seg at de er fra Belgia og bor i en hytte de har leid i nærheten. Det er trivelig å sitte der og snakke med dem, og den ene ølen blir til tre før jeg beveger meg tilbake til teltet og lager middag.

Dagens etappe har definitivt vært den tyngste på hele GR54. I morgen avslutter jeg turen og vil da være tilbake i Bourg d'Oisans, hvor jeg startet turen for åtte dager siden. Etappen er på over 20 km og begynner med 400 meter stigning, etterfulgt av hele 1600 meter nedstigning. Det blir en krevende dag, dette også.

Total distanse: 17,2 km
Maksimal høyde: 2632 moh
Total stigning: 2083 m
Total nedstigning: 1342 m
Du kan følge meg på turen her: https://share.garmin.com/torgeirmork

I dag er det ikke noe stress med å komme seg tidlig av gårde, så jeg hadde satt alarmen til klokken sju. Det er kaldt, og jeg blir liggende en stund før jeg kommer meg ut av soveposen. Temperaturen er ikke mer enn 5 grader på sensoren som er festet på sekken inne i teltet. Det er mye kondens på innsiden av teltet, og jeg ser at jeg glemte å åpne lufteventilene før jeg la meg.

Ute har solen nå krøpet over fjellene og treffer fjellsiden på motsatt side av dalen. Teltduken er våt på utsiden også, så det har nok vært høy luftfuktighet i natt. Jeg ønsker å få tørket teltet før jeg pakker det ned for siste gang. Det vil ta en stund før solen treffer teltet, så jeg spiser frokost og pakker ned utstyret mens jeg venter. Klokken blir ti før jeg er klar til å gå. Det er bare noen få telt igjen på sletten nå.

Også dagens etappe starter med bratt stigning. Solen tar godt nå, og temperaturen er 25 grader. Det er riktignok bare 400 meter stigning i dag, men det blir likevel tungt i denne varmen. Stien går i sikksakksvinger opp den bratte fjellsiden; i starten er det slakk stigning, men mot slutten blir det veldig bratt. Beina er fortsatt preget av gårsdagens etappe, og det blir svært tungt mot slutten av stigningen. Etter litt over en time når jeg toppen av passet, Col du Vallon (2546 moh.).

Det blir en liten pause her før jeg fortsetter ned på den andre siden av passet. Dagens mål, Le Bourg-d'Oisans, ligger på 720 meters høyde. Det betyr at jeg har ca. 1800 høydemeter med nedstigning foran meg. Først skal jeg ned til vannet Lac Lauvitel, som ligger på 1500 meters høyde.

Første del av denne nedstigningen går på en sti som er lett å gå på. Etter hvert blir den mer steinete, bratt og enkelte steder veldig eksponert. Det er montert sikringsvaiere i de mest utsatte partiene. For første gang på denne turen mister jeg balansen og faller på den steinete stien med knærne først. Jeg klarer så vidt å ta meg for med hendene, slik at ikke resten av kroppen også deiser i bakken. Det blir noen saftige skrubbsår på leggene, og det verker i det venstre kneet som fikk hardest medfart.

Når jeg fortsetter vandringen, merker jeg fortsatt smerter i dette kneet, så jeg prøver å bruke stavene for å motvirke belastningen. Dette gjør at tempoet går betraktelig ned. Etter hvert kan jeg se vannet, som er neste delmål, langt der nede under meg. Lenger ned i dalen kan jeg også se Le Bourg-d'Oisans. Det er et stykke ned dit, og jeg skjønner at dette kommer til å ta tid.

På vei ned møter jeg folk som er på vei opp til Lac du Muzelle. De jeg snakker med, spør alle om det samme: hvor langt det er igjen, og om det finnes vannkilder lenger opp. De har hatt en tøff oppstigning i varmen. Det blir betydelig varmere jo lenger ned jeg kommer, så jeg fyller vannflaskene hver gang jeg har mulighet.

Det tar to og en halv time fra passet før jeg omsider kommer ned til Lac Lauvitel. Vannet er et populært turmål, og her er det mye folk som bader og soler seg. Det er vakkert her med det turkise vannet klemt mellom de bratte fjellene. Der stien kommer ned til vannet, er det også en flott sandstrand. Jeg skulle gjerne ha hoppet ut i det kjølige vannet jeg også, men nøyer meg med å vasse til knærne. Det blir en kort pause før jeg må videre.

Stien fortsetter nå ned gjennom tett skog og i slike sikksakksvinger som jeg er blitt så vant til. Det beste med denne delen er at man er skjermet mot solen, og at luften er kjøligere her. Jeg møter mye folk på denne delen; de fleste er på dagstur til vannet, men det er også noen GR54-vandrere som går motsatt vei av meg. De kan være glade for at de ikke vet hva som gjenstår.

Etter ytterligere 500 meter nedstigning kommer jeg ut av skogen og til grenden La Danchère. Her finner jeg en vannpost hvor jeg tar en pause. Jeg hadde med to bokser brus i sekken da jeg startet i dag. Den ene drakk jeg på passet, og den andre hadde jeg spart til jeg var ferdig med nedstigningen. Den var selvfølgelig god og varm nå, så jeg la den i vannposten mens jeg spiste. Den hadde rukket å bli god og kald da jeg drakk den 15 minutter senere.

Det er nå 200 meter nedstigning igjen til Le Bourg-d'Oisans. Disse er fordelt på de 10 kilometerne som gjenstår av etappen, så de er knapt merkbare. Herfra følger løypen en vei helt frem til målet. På vei ut av grenden møter jeg Thomas, en tysker jeg har truffet flere ganger de siste dagene. Vi slår følge ned dalen og prater selvfølgelig om det vi har opplevd på denne turen. Det slår meg hvor likt vi tenker, vi som går denne turen. Nå hentes ideer og inspirasjon stort sett fra de samme kildene også: boken til Andrew McCluggage, de samme Facebook-gruppene og YouTube-kanalene. Det er kanskje ikke så rart likevel. Vi skiller lag ved vannet Étang du Buclet, hvor Thomas har tenkt å campe i natt. Jeg fortsetter de tre kilometerne som gjenstår frem til Le Bourg-d'Oisans.

Litt før klokken seks er jeg fremme i Le Bourg-d'Oisans og kan stolt erkjenne at jeg har gjennomført Grand Tour des Écrins – turen rundt fjellmassivet Écrins!

Total distanse: 21,6 km
Maksimal høyde: 2546 moh.
Total stigning: 594 m
Total nedstigning: 1982 m

At det ble noen dager før planlagt, får så være. Jeg har en Fullflex-billett med Norwegian fra Genève den 14., men flyene er fulle i dagene før, så jeg får ikke fremskyndet reisen. I stedet for å oppholde meg her i Le Bourg-d'Oisans, hvor det er begrenset med ting å gjøre, velger jeg heller å finne et hotell i Grenoble for å utforske byen i stedet. Det blir også mindre stress å komme seg til flyplassen derfra. Jeg rekker akkurat den siste bussen til Grenoble og bestiller hotell for de neste dagene mens jeg sitter på bussen.

Dette har ikke vært noen lett reise, det kan jeg skrive under på. Starten ble meget tung, og det var en periode der jeg ikke var sikker på om jeg ville klare å gjennomføre turen. Det hjalp å kvitte seg med noen kilo i La Grave. Etappen etter dette var også noe lettere enn de foregående og ga meg troen tilbake. Denne etappen tror jeg også var den flotteste av dem alle. Det var virkelig vakkert ned mot Le Monêtier-les-Bains.

Nesten alle etappene har startet med bratte stigninger opp til et pass, og ofte endt med krevende nedstigninger. Flere av passene har vært teknisk utfordrende – og med snø ville enkelte av dem vært direkte farlige, selv med brodder.

Totalt har jeg gått 216,6 km og klatret 13 155 høydemeter. Hvis jeg skulle tatt turen igjen, ville jeg endret to ting: hatt en vesentlig lettere sekk (under 10 kg) og gått om høsten når det er kjøligere.

Turen er gjennomført og jeg kan vel si med stil. Har stort sett fulgt planen min og kun gjort noen få justeringer underveis der det har vært nødvendig. Igjen sitter jeg med en fantastisk mestringsfølelse og mange uforglemmelige opplevelser.