GR 20 Korsika

Da var årets store turprosjekt i gang, nemlig GR20 over Korsika.

Jeg ankom Korsika dagen i går og overnattet i ei leilighet jeg hadde leid av et hyggelig par i Calenzana. Selv om jeg rakk å handle det meste jeg trengte dagen før, valgte jeg å vente til butikken åpnet igjen neste dag, for å få med meg ferskt brød. Butikken åpnet kl halv ni og 10 minutter senere var jeg i gang.

Dette er kjent for å være en tøff tur og etter at første etappe er gjennomført så begynner jeg å skjønne hvorfor. Det begynner ganske greit med lett stigning fra Calenzana. Stien snor seg her oppover fjellsiden uten at det er for bratt. Mer og mer av områdene rundt åpenbarer seg etterhvert som jeg tar høyde og jeg begynner nå å se de høye fjellene som jeg skal passere om noen dager. Dette området er fortsatt preget av en stor skogbrann som fant sted i 1982 og mange av de nedbrente stubbene står som statuer oppover fjellsiden.

Etter 2,5 kilometer når jeg passet, Bocca di u Ravalente (630 m), hvor jeg tar en rask pust i bakken og nyter utsikten ned mot Calenzana og opp mot Bocca u Corsu. Stien snor seg nå sørøstover gjennom frodig terreng og begynner etterhvert stige mer bratt i sikksakk svinger gjennom en skog av Korsikas egne pinjetrær, lacarisiofuru.

Etter å ha gått noen slike svinger, når jeg passet Bocca à U Saltu (1 250 m) akkurat i det jeg kommer ut av skogen. Jeg tar en liten spisepause her sammen med noen fransk turgåere som er på vei ned til Calenzana. De var på dagstur og hadde kommet opp fra dalen på andre siden av passet.

Jeg skal ikke ned i denne dalen men fortsetter sørover for å følge fjellryggen Bois de la Fratte som ligger like overfor meg her. Stien går først litt ned under noen klippeformasjoner for så å stige bratt opp mellom klipper og steiner. Her blir det mer eller mindre klatring i berg og over store steiner. Noen partier er sikret med kjettinger for å gjøre det lettere å klyve opp (eller klatre ned). Å følge merkingen her blir viktig for å finne enkleste vei.

Dette vanskelig partiet er heldigvis ikke så langt og man kommer igjen på mer lettgått sti. Stien fortsetter nå i sikksakk svinger før jeg ender opp med å gå i en renne av erodert fjell inntil jeg når passet Col de la Bocca à U Bassiguellu (1486m). Stien klatrer nå litt til før den kommer over i ryggen og ut av skogen.Den siste etappen går østover langs Crête du Fucu, og nå ser jeg Refuge de l’Ortu di u Piobbu (1570m) stort sett hele veien rundt dalsøkket jeg må følge rundt.

På refugen holder de på å sette opp ny hytte etter at den forrige brant ned i 2019. Det finnes likevel det meste av fasiliteter her; do, dusj og utekjøkken. Det er også en improvisert restaurant/spisested hvor man kan bestille middag for kvelden eller en enkelt rett utenom. De har dessuten tørrmat, frukt og kalde drikker som kan kjøpes for å ta med eller nyte der. Jeg bestilte meg en enkel coscosrett, ei øl og ei cola. Det smakte fantastisk etter en lang og slitsom dag😄

I ukene før jeg reiste ned har det vært veldig kaldt og mye nedbør her på Korsika. All denne nedbøren har kommet som snø i fjellet over 1800 meter. Det bruker vanligvis å ligge en del snø opp mot noen av passene i nord, et godt stykke inn mot sommeren, men nå har det vært full vinter der.

Dette har blant annet gjort at flere av de høyeste fjellpassene er farlige å krysse, selv med skikkelig utstyr. Hvis guidene på hyttene fraråder å gå vil jeg nok følge de anbefalingene. Det er spesielt en etappe som nok ikke blir mulig å gjennomføre når jeg kommer dit, etappe 4,den fra Haut Asco til Refuge de Tighjettu.

I løpet av dagen har jeg møtt flere turgåere som har samme mål som meg. Noen er oppdaterte på snøsituasjonen og har med utstyr mens andre er det ikke. Vi får håpe det går bra med alle sammen.

Jeg spiser medbrakt middag i dag for å lette sekken litt. Det ser ut til at det er nok av mat å få kjøpt på hyttene uansett.

Det ble alt i alt en ganske grei etappe og start på turen hvor formen kjennes bra ut og kroppen fungerer fint. I morgen blir det en noe tyngre styrkeprøve med mye bratt stigning og mye klatring.

Følg meg live her
https://share.garmin.com/torgeirmork

Det kom etterhvert mange hikere på Ourtu di U Piobbu og det ble satt opp flere telt nært mitt. De fleste var franske unge par og de var ikke akkurat stille av seg så jeg regnet med de ble å holde det gående en stund. Men før klokken ble ti var det stilt i alle teltene rundt meg. Flott, for jeg hadde satt alarmen på kl 6 på morran for å komme tidlig avgårde.

Jeg var litt treg ut av posen og tok meg tid til å koke kaffe til frokosten. Frokosten, 3 skiver rugbrød med ost som jeg kjøpte da jeg kom til Calenzana, smakte fortsatt godt. Utenfor teltet var det nå mye aktivitet hørte jeg.

Ti på sju hadde jeg pakket sekken klar i teltet og var på vei ut for å rive teltet. Jeg var da det eneste teltet igjen i leiren. De andre hadde allerede forlatt - må si jeg ble overrasket😯

Jeg fyller vannflaskene i det jeg forlater leiren og setter kursen sørover mot stigningene som venter.

Etter en halvtime treffer jeg på et ungt par jeg møtte dagen før, Sam og Zhengwei. Sam er opprinnelig fra Nederland og Zhengwei fra Kina. Men de bor sammen i London. De har stoppet for kle av seg nå som sola begynner å varme godt. Vi utveksler noen ord før jeg fortsetter. Like etter treffer jeg på Florian fra Tyskland. Han møtte jeg også dagen før. Han hadde ikke hatt en bra natt og hadde spist lite mat. Han klarte ikke ta til seg mer sa han. Ikke et bra utgangspunkt for en krevende tur. Jeg rådet han til å bruke tida til hjelp og ta med ro.

Dagena etappe er ikke mer enn åtte kilometer men det er bratt stigning og vanskelig terreng hele veien. Det starter med ei stigning på ca hundre meter før det går ned igjen det samme høydemeter langs et dalsøkk. Så begynner ei bratt stigning, først opp glattskurte berg, og deretter i stor steinur opp til passet Bocca di Pisciaghja på 1940 meter.

Det går så videre opp til denne etappens høyeste punkt på 2020 meter ved Capu Ladroncellu. Herfra blir det meget krevende da stien går langs fjellkjeden i svært utsatt og eksponert terreng. Flere plasser må det klyves opp trange renner og nedenfor flere av disse er det langt ned.

Her treffer jeg på en fransk ung mann. Det er et parti foran han som han ikke tørr gå alene på og står derfor og venter på andre hikere han kan slå følge med. Det er ei bratt og trang kløft hvor det er veldig bratt nedenfor. Har man høydeskrekk skjønner jeg at man sliter her. Jeg tar sekken og stavene hans opp stigningen slik at får konsentrere seg om klatringen.

Det går opp og ned langs fjellsiden med mange lignende utfordringer før jeg endelig når passet Col d’Avartoli.

Nå venter ei nedstigning på 600 høydemeter. Stien går sikksakk nedover med flere bratte partier hvor man må skli ned med sekken etter seg. Det er dessuten mye løs steinmasse på stien og man må være fokusert hvor man setter beina for ikke å skli. Dette blir derfor en veldig utmattende del av etappen med allerede møre ben. Nedover dalen merker man også varmen bedre og jeg ser nå at jeg er blitt godt solbrent både på armene og leggene.

Jeg ankommer omsider hytta og får henvist plass for teltet. Jeg fant en bra plass inne i skogen nede ved elven. Jeg slår opp teltet og henger klær til tørk før jeg går å bestiller meg mat. Det ble pasta penne i tomatsaus, ei mandarin brus og ei øl. Maten var sånn passe men brusa og ølla var god😄

Det er nesten ikke mobildekning i fjellene nord på øya så loggen blir ikke oppdatert så ofte som jeg hadde håpet på. Det blir sporadisk når jeg ser det er dekning på fjelltoppene. Bildeopplasting er bare å glemme. Det må bli når jeg overnatter på hotell. Første hotell blir i morgen, fredag, i Haute Asco. Ser fram til det.

Jeg tok tidlig kveld og satte alarmen på 5:40 for å være tidlig av gårde. Det ble varmt i natt og jeg lå lenge uten sovepose. Bruset fra elva like nedenfor gjorde sitt til at jeg likevel sov godt.

Jeg så på klokken da jeg forlot refugen. Den var bare kvart over seks. Jeg hadde ikke vært så effektiv på morgenen så jeg stusset litt over dette. Jeg oppdaget senere at mobilen var på vinterstid når den ikke hadde dekning.

Etappen i dag er bare 5 km men er regnet for å være veldig krevende. I guideboka står det at man må beregne 6 timer, altså mer enn en time per kilometer. Når jeg planla denne turen tenkte jeg slå sammen denne etappen med den forrige på 8 km for å spare tid og ei overnatting. Det er jeg glad for at jeg ikke gjorde. Å gjennomføre begge disse med tung sekk på en dag hadde vært ekstremt tungt. Det er mulig at jeg hadde klart det men da hadde kroppen vært helt ødelagt.

Etappen starter først med ei nedstigning på 50 meter ned til elven Spasimata. Her krysser jeg en veldig vinglete hengebro. Jeg tenkte å filme turen over men det var umulig. Her var det bare å holde seg fast.

Etter broen starter det med bratt klatring på svaberg. Flere plasser er det sikret med kjettinger og vaier for å holde fast i hvis det er vått men de er til stor hjelp også når det er tørt. En halv time inn i etappen passerer jeg nok en gang Sam og Zhengwei. Det begynner nesten å bli en tradisjon. De har stoppet for å spise frokost. Vi snakker litt om neste etappe og snøsituasjonen der. Den er den mest krevende på hele GR20 og kan være farlig å gå uten snø. Nå er det veldig mye snø der. De har veldig lyst å gå denne likevel og tenker å leie guide. Selv er jeg i tenkeboksen og vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men hvis de kan fikse guide så blir jeg med.

Jeg tar farvel med paret og fortsetter klatringen. Terrenget endrer seg snart og det blir mer ur og krattskog. Det blir likevel ikke mindre bratt. Det tærer på å gå slik kontinuerlig stigning med den tunge sekken på ryggen. Med fulle vannflasker veier nok sekken 18kg. Jeg prøver å holde pulsen nede men det går etterhvert så sakte at jeg kan like gjerne ta pause. Jeg klatrer nå langs en bergknaus gjennom krattskogen og kan høre folk ovenfor prate. Jeg setter meg som mål å komme opp dit før jeg stopper.

Oppe på bergknausen flater terrenget ut og man ser nå hva som gjenstår av klatring. I den bratte stigningen mot passet ligger det snø og jeg kan se flere hikere traverserer seg opp mot toppen. Jeg tar en god pause her og spiser litt mens jeg følger med de som går opp. Mens jeg sitter der kommer paret igjen. De tar også en pause her og diskuterer om de skal bruke stegjern opp stigningen. Jeg sa jeg vil se det an men at det kunne være lurt å prøve de nå hvis de ikke hadde brukt det før.

Jeg hev på meg sekken og fortsatte opp mot stigningen der snøen lå. Snøen var bløt og sporene fra tidligere hikere var lett å gå i så jeg droppet stegjern. I løpet av 15 minutter hadde jeg klatret opp til passet. Bocca di a Muvrella, på 2000 meter, var det første passet i dag. Fra dette passet går stien så bratt ned 100m og følger så fjellsiden i ulendt terreng fram til neste pass, Bocca di Stagnu. Dette passet blir etappens høyeste punkt på 2010m.

Herfra ser jeg ned til dagens mål, Haute Asco. Det ser ikke så langt ut ned dit men jeg bruker 2 timer ned. Nedstigningen er teknisk vanskelig og det er umulig å ha noe særlig fart. Kvart over tolv er jeg framme i Haut Asco og kan sjekke inn på hotellet jeg har booket😀 Dvs jeg måtte vente en time og måtte derfor ta meg ei øl på terrassen i mens😆


Etter dusj og vask av klær stikker jeg over til refugen i Asco for å høre om forholdene på neste etappe og om mulighetene for å leie guide. Sannelig dukker ikke Zhengwei opp her i et annet ærend. Hun forteller at hun har snakket med en guide og at han kan guide oss over monte Cinto for 75€ per person men det må minimum være 6 personer for å gjøre det. Eventuelt kan vi betale tilsvarende sum hvis vi er færre, altså 450€. Vi blir enige om å spørre andre på Hotellet og Refugen om de kunne tenke seg å være med, men alle har bestemt for å ta bussen. Også guiden har hørt seg rundt uten å finne flere så han må da kansellere det. Å gå uten guide her slik forholdene er nå er ikke anbefalt så vi bestemmer oss for å bestille plass på bussen. Bussen vil ta oss til Calasima, som ligger ca 2 timers gange fra Tighiettu, som var morgendagens mål.

Dette ble selvsagt en liten nedtur for dette er et av høydepunktene på turen. Men det er visstnok flere utfordringer på de neste etappene så jeg tenker vi skal være glad om vi får gjennomført de.

Følg meg live her
https://share.garmin.com/torgeirmork

Ettersom som vi ikke fikk guide over Monte Cinto, skrinla vi (jeg og det unge paret) neste etappe og reserverte plass på shuttlebussen som går mellom Haut Asco og landsbyen Calasima på andre siden av fjellet.

Det går bare en minibuss hver dag, og den går fra Asco kl 8. Jeg visste at mange andre hadde planlagt å skippe denne etappen så jeg var spent på om det ville bli plass til alle. En franskmann gjorde meg oppmerksom på at bussen nå sto klar og vi skyndte oss inn og fikk plass. Like etter var det fullt og flere ble stående igjen. Det var folk i alle setene og sekkene lå stablet i alle tomrom mellom. Det var umulig for noen bak å gå ut uten at noen fjernet sekkene utenfra.

Turen rundt fjellet tok to timer på veldig trange og svingete fjellveier. At noen ble bilsjuke i løpet av turen forstår jeg godt.

Omsider kom vi fram til Calasima og fikk slippe ut av den overfylte bussen. Nå kunne vi begynne den noe nedkortede etappen til Tighjettu. Klokken var da blitt 10 og sola varmet godt her i høyden. Calasima er forøvrig den høyestliggende landsbyen på Korsika, på 1100 meter over havet.

For å komme på GR20 igjen må vi følge veien vi kom med bussen helt til der den ender. Jeg slår følge med Sam og Zhengwei i starten. Langs veien her er ligger griser og dormer seg i sola. De ser ikke ut til å bry seg særlig om oss. Der hovedveien slutter begynner en grusvei/kjerrevei og den fortsetter et stykke oppover til en snuplass. Her fortsetter stien i lett stigning 2 kilometer til den kommer til Refuge Ballone. På vei dit oppdager Sam en flott badekulp og de stopper for å bade. Jeg fortsetter alene mot Refuge Ballone. Her møter jeg på gjengen med franske unge hikere som gikk foran fra Calasima.

De har bestemt seg for ikke gå opp til Tighiettu men fortsette på neste etappe i stedet. Tighiettu ligger 350 høydemeter høyere og 1,5 km lengre nord og de vil da måtte gå tilbake samme vei på neste etappe. Jeg skjønner den. Jeg som har bestilt og betalt for flere hotell lenger sør kan ikke slå sammen en etappe, da forskyves alt og jeg mister overnattingene.

Jeg tar farvel med de og fortsetter opp mot Refuge Tighiettu i varmen. Det blir gradvis brattere på den steinete stien oppover dalen. Jeg får tidlig øye på refugen der den ligger plassert på en gresskledd hylle oppe i fjellsiden. Det er ikke så langt dit men det blir likevel veldig tungt å forsere stigningen dit. Jeg kjenner at kroppen ikke fungerer optimalt og jeg får høy puls så snart jeg klyver noen høye hindringer. Vet ikke om det er varmen eller at kroppen ikke er helt på G. Håper det bare var en dårlig dag.

Neste etappe er ikke så krevende i forhold til klatring men den er 15 km lang. Det er dog en sammenhengende stigning på 600 meter som starter etter 4 km. Den ønsker jeg å gjøre unna før det blir så varmt så jeg planlegger å starte veldig tidlig i morgen. På Castel Vergio venter nok en hotellovernatting.

På Tighiettu telter jeg rett ved utekjøkkenet. Bekvemt for å kjapt kunnen lage egen mat eller hente vann, men her er det kontinuerlig strøm med folk som skal lage eller spise mat. De er ikke akkurat et stille folkeslag disse franskmennene. Volum 12 hele tida jo😄 Note to my self: finn en teltplass lengre unna neste gang.

Jeg var ikke helt i slag i går og lå utslått på benken utenfor teltet etter at jeg hadde spist middagen. Jeg la meg til å sove klokken ni på kvelden og sovnet fort. Da var det omsider blitt litt stille på utekjøkkenet ved siden av teltet.

Jeg hadde satt alarmen på kl 5 og hadde gjort klar ting slik at det skulle gå kjapt å pakke det ned. I løpet av natten våknet jeg et par ganger av at noe/noen var borti teltbardunene som var på teltveggen over hodet mitt. Jeg prøvde kikke ut for se hva det var, men det var for mørkt til å se noe.

Jeg var veldig effektiv med frokost, morrastell og nedpakking i dag. Klokken 6 var jeg klar til å starte neste etappe.

Sam og Zhengwei, som ligger like bortenfor meg, var også i ferd med pakke ned. Sam hadde mistet den ene sandalen og leitet i området rundt hytta for å finne den. Begge sandalene lå i ytterteltet da de la seg. På morgenen fant han kun den ene og den lå da utenfor teltet. Det kan bare være en forklaring på den forsvinningen; det har vært en rev på ferde. Det forklarer også hva som var borti bardunene mine i løpet av natten. Jeg hadde også mine sandaler liggende i ytterteltet men de lot reven seg ikke friste av😆 Det var flaks. Slike sandaler er et must å ha når man er ferdig å gå og skal kun bevege seg rundt i teltleiren/refugen. Man får dessuten ikke bruke tursko inne i hyttene.

Jeg tar farvel med paret for nå og starter vandringen. Vi skal bo forskjellige steder i natt så vi blir nok ikke å sees igjen før etter neste etappe.

Turen ned fra Refuge Tighiettu går lett og etter en snau halvtime er jeg ved Refuge U Vallone. Her deler stien seg og jeg følger den som går inn i dalen opp mot passet jeg skal over. Stien er enkel å følge og beveger seg gjennom en skog full av digre pinjetrær. Noen av disse er enorme og må være flere hundre år.

Jeg har sett mye kokkonger på trærne her og Google sier dette er bolig for larvene som blir pinjeprosesjonsspinner. Disse larvene har jeg sett i en ball i groper i bakken og i lange tog bestående av mange individer. Hårene på disse er visst giftige og man bør ikke ta på de. Merkelige insekt. https://photos.app.goo.gl/VGrsFp2djByVC35y5

Etter en times vandring kommer jeg ut av skogen nær elven Ruisseau de Foggialle. Her starter stigningen opp til passet, 600 høydemeter skal forseres. I starten er det bratte stier med grove pukklignende steiner Disse er tunge å gå på og ikke min favoritt. Jeg merker raskt at beina er tunge og fortsatt preget etter de forrige etappene og prøver å ta det rolig. Etterhvert virker det som det løsner litt i lårene og stegene blir lettere. Terrenget endrer seg også og nå går den stort sett på berg. Noen plasser er det så bratt at også hendene må benyttes for å komme opp.

Tre timer etter at jeg startet fra Tighiettu er jeg oppe på passet Bocca di Foggialle (1965 m). Utsikten fra passet mot dalen bak og fjellene rundt er utrolig flott. Jeg ser at stien fortsetter opp et stykke til, går rundt dalen for deretter å gå ned fra ryggen på andre siden av dalen. Endelig en sti som ikke bare klatret rett opp for deretter gå bratt ned!

Jeg klatrer det siste stykket opp til det høyeste punktet i dag (2046 m). Herfra går stien ned til
Refuge Ciuttulu di i Mori, som ligger helt innerst i dalen. Den er åpen så jeg stopper for en kopp kaffe og ei brus. De tre mennene som styrer refugen satt inne i kjøkkenet når jeg kom, to eldre og en yngre mann. Det var verken høflig bonjour eller smil å spore da jeg kom inn. Kun den yngste av dem skjønte litt engelsk så jeg fikk bestilt det jeg ønsket. Ingen takk eller adjø da jeg gikk ut. Det var ganske ulikt det jeg har opplevd ellers her.

Utsikten fra hytta er fantastisk og jeg sitter å nyter den mens jeg drikker kaffen. Jeg ser at stien går ned i dalen og følger elva så langt man kan se.

Jeg prøver meg på en høflig au revoir i det jeg forlater hytta. Ingen respons der nei. For noen gjestmilde banditter😆

Jeg følger stien rundt og begynner nedstigningen mot dalbunnen. Det blåser kraftig på denne siden av dalen og jeg må holde på capsen for at den ikke skal forsvinne.

Elva som renner ved siden av stien danner mange flotte kulper og det er fristende å ta seg et bad i noen av disse. Men jeg prioriterer å komme meg ned til Castello Vergio hvor jeg har hotellrom. Jeg har planer om å få vasket noen av klærne mine der og de bruker litt tid på å tørke.

Det er virkelig vakkert i denne dalen og jeg nyter å vandre ned her. Det er firfisler over alt og de springer i alle retninger når jeg passerer de. Jeg får meg et aldri så lite støkk da en slange plutselig skjærer over stien rett foran meg. Den var omtrent en meter lang og hadde et svakt mønster på skinnet. I følge Google er dette en gressslange. Jeg visste det var slanger her men hadde ikke sett for meg at jeg ble å treffe på en. Ingen av slangene her er giftige heldigvis.

Etter å ha krysset elven et stykke lenger ned forlater jeg nå elva og kommer snart til hytten Bergerie de Radule. Det er nok det vanligste stoppestedet for de som går GR20. Jeg skal imidlertid videre og fortsetter på stien som nå går inn i tett skog. Etter noen kilometer i skogen ender stien ut på asfaltert vei. Rett nedenfor dette ligger hotellet.

Etter dusj og vask av klær blir det en øl og burger nede i hotellets restaurant. Ettersom jeg sjekker ut tidlig blir det ikke tid til frokost. Jeg får derfor de i restauranten til å lage meg en baguett med ost og skinke som jeg kan ta med. Bra service!

Alt i alt en veldig bra dag og virkelig flott etappe. I morgen blir det en nok en enkel etappe. Det er omtrent like mye stigning og distanse som i dag. Men jeg starter omtrent like tidlig som i dag. Jeg slipper heldigvis å pakke ned teltet i morgen😀

Det blir nå tre netter i telt før jeg igjen bor på hotell. Da først er jeg kommet halvveis på turen.

Halv seks ringer alarmen på telefonen. Jeg slumrer den i 10 minutter men kommer meg opp før det.

Det meste er jo pakket så det er bare å få i seg mat og smøre seg med solkrem. Jeg smurte meg dårlig den første dagen og det vises godt på høyre arm hvor huden nå skaller av.

Kvart over seks går jeg ned i resepsjonen for å hente ut sekken. Den er låst inn i en oppbevaringsboks sammen med sovepose og underlag. Hotellet har en policy på at gjester ikke får ta med seg slike ting på rommet for å unngå å spre veggedyr. Litt før halv sju er ute av hotellet og starter dagens etappe.

Stien starter like nedenfor hotellet. Her går den ned 70 meter før den flater ut og følger fjellsiden 4 km gjennom en skog blandet med bjørk og pinjetrær. Overalt er det spor etter griser som har leitet etter mat her.

Like etter at jeg har krysset elven Ruisseau de San Petru, bryter stien av vestover og stiger opp langs ryggen ved siden av elva. Her går den i sikksakk svinger til jeg når passet Bocca de Sam Petru (1452 m). Her kommer man ut av skogen og får en flott utsikt til alle kanter.

Fra passet vender stien sørover og følger nå fjellryggen som går hele veien mot toppen Capu a u Tozzu. På vei opp her passerer jeg trærne som nå er blitt et symbol for denne turen. Disse er vokst opp preget av at vinden ofte blåser fra øst her. Det har gitt dem et veldig spesielt preg. I dag blåser det friskt fra den motsatte retningen.

Her beiter også mye kyr. De ligger eller står på stien og de fleste bryr seg ikke om at man passerer nært. Men det er også mye unge kalver her og mødrene liker ikke at man kommer nært. Det ble en del omveier utenfor stien her.

Tre timer etter at jeg startet fra hotellet når jeg passet Bocca a Reta som blir dagens høyeste punkt (1883 m). Det er flott utsikt her men det blåser kraftig så jeg fortsetter kjapt videre etter å ha foreviget utsikten på mobilen.

Det går nå slakt nedover over gresskledde bakker. Kyr beitar overalt og det blir ofte noen turer ut i terrenget for å unngå disse ilske mødrene. Jeg kommer snart til ei utsiktspunkt hvor jeg får en fantastisk utsikt ned mot vannet Lac de Nino som ligger 100 meter lengre ned. Det grønne deltaet på begge sidene av vannet har elver og kulper som skaper et fantastisk skue. Her er det forståelig nok mye folk som kommer for å se det vakre landskapet.

Jeg finner meg en fin plass ved vannet for å ta en pause. Det er virkelig idyllisk her med de grønne slettene og det blå vatnet.
Det hopper fisk like ved der jeg sitter og lenger bort står noen og fisker med fluestang. De får flere ørreter mens jeg sitter der. De slipper den ut igjen da det ikke er lov å drepe den. De er dessuten så små at det hadde nok ikke vært mye mat i dem. Etter en drøy time tar jeg på sekken igjen og vandrer videre i de vakre omgivelsene.

Litt lenger ned i dalen tar jeg turen innom hytten Bergerie des Inzeccheog hvor jeg kjøper meg en kaffe, brus og tiramisu. Tiramisuen var nydelig men det holdt med en merket jeg. Etter å ha fortært dette fortsetter jeg ned dalen mot dagens mål, Refuge de Manganu.

Når det gjenstår en kilometer blir jeg tatt igjen av Matthew fra England. Han startet GR20 akkurat samtidig som meg og jeg har møtt han mange ganger uten å ha pratet noe særlig med han. Vi slår følge resten av veien.

Etter å satt opp teltet og pakket ut utstyr gikk jeg ned til refugen for å ta meg en øl på terrassen der. Jeg får snart selskap av Matthew som allerede har rukket å bade i elva. Han bor på refugen og trenger ikke styre med å sette opp telt og blåse opp underlag. Han hadde overnattet på Refuge de Ciottulu og vandret helt derfra i dag. Det er over tre mil. Sam og Zhengwei hadde også vært der og de hadde startet før han. Han hadde passert de et stykke ned i dalen, før Castello Vergio.

Tre øl og to timer senere dukker også de opp ved refugen. De er slitne men er glade for å se oss. Det er rart hvordan vi som møtes jevnlig under slike omstendigheter blir en slags familie man bryr seg om.

I morgen venter kanskje den mest krevende etappen på hele turen. Her må det forsere to pass på over 2200 meter hvor det fortsatt ligger snø. Da blir det nok endelig bruk for stegjernene og isøksen jeg har drasset på fra Calenzana.

Som vanlig våkner jeg kl 5:30 og gjør unna morrarutinen kjapt. En time senere forlater jeg Refuge Manganu. Sam og Zhengwei er allerede startet å gå og like bak meg kommer Matthew. Andre holder på å gjøre seg klare for avmarsj utenfor refugen. Noen skal nordover men de fleste skal mot sør. Dagens mål er Refuge de Petra Piena som er neste camp i sør.

Jeg skal over to pass som begge er over 2200 meter høye. Det ligger fortsatt sne rundt disse passene og det er bratte stigninger opp mot begge passene. Det betyr nok en tøff dag på GR20.

Det er meldt bra vær i dag også så det kommer til å bli varmt etterhvert som sola kommer høyere. Nede i dalen er det fortsatt skygge og det blåser en kjølig vind ned fra fjellene. Perfekt når man skal klatre bratt stigning med tung sekk.

Starten av etappen begynner ganske greit uten den mest krevende stigningen. Foran meg har Sam og Zhengwei stoppet og filmer noe ved siden av stien. Det viser seg å være en Brannsalamander, en art som bare finnes her på Korsika. Den er sort med orange flekker på og er ganske stor. Jeg hadde håpet på å få se en slik i løpet av turen.

Jeg går forbi paret og fortsetter videre opp mot passet. Jeg går nå først av de som er på stien. Det blir brattere og etterhvert klatring over berg og stein. Det er stort sett karrige områder men jeg passerer et par grønnkledde sletter hvor det tydelig har vært kyr og beitet. De er jaggu god å til klatre for å komme dit.

Jeg kommer etterhvert til det partiet hvor sneen ligger. Det er bratt opp her og jeg vurderer å ta på stegjern. Jeg prøver å gå på sneen og kjenner at den er myk og lett å å gå på. Det er dessuten noen som har allerede har gått her før meg og sporene gjør det lettere å få feste.

Det går radig å gå opp her og i løpet av en halvtime er jeg oppe på passet. Bocca alle Porte er 2270 meter høyt og blir dagens høyeste punkt. Fra passet ser jeg ned mot vannene Lac de Capitello og Lac de Melo. Capitello som ligger høyere opp er fortsatt islagt. Disse vannene ligger i en gryte, omgitt av de høye fjellene rundt. Elvene fra disse renner ut i Grotelledalen som er eneste veien ut her.

Jeg tar meg en pause på passet og regner med å se Matthew her snart. Han var ikke så langt bak meg da jeg startet å gå på snebreen. Men han dukker ikke opp så jeg regner med han bruker mer tid på å gå på sneen.

På andre siden av passet stuper snebreen bratt ned mot det islagte vannet. Det ligger sne hele veien ned. Selv om sneen er bløt og grei å gå på tar jeg ikke sjansen på å gå uten stegjern her. Sporene jeg følger går langs fjellveggen et stykke før de skjærer bratt ned mot ryggen som går mellom de to fjellpartiene hvor passene ligger. Det tar ikke lang tid før jeg kommer forbi sneen og må klatre ned ei bratt renne hvor det er sikret med kjetting. Jeg tar av meg stegjernene her.

Stien følger nå ryggen til andre siden av gryten hvor jeg skal klatre opp igjen. Jeg ser at det en del snø som må passeres der. Ryggen bort dit har en del tekniske passasjer i starten men blir etterhvert en flott sti å følge. Det er et pass her også, Bocca de Soglia på 2050 m.

Stien fortsetter på i samme høyde i fjellsiden på andre siden. Her er det flere snebreer hvor det går bratt ned mot bunnen av gryten. Men det er uproblematisk å gå med sko her så jeg dropper stegjernene. Det er verre med hulrommene som er under flere av disse. De kan være vel så farlige. De som har gått før her har tydeligvis gått gjennom et par. En ting er at man kan skade seg ved å treffe skarpe steiner under men det kan også utløse fall og ende med at man rutsjer ned breen. Da nytter det ikke med stegjern.

Etter en kilometer svinger stien brått opp fjellsiden og går rett opp i svært bratt terreng. Det veksler mellom sne og stein opp stigningen. Jeg forsøker å holde meg unna snøen der det er mulig. Noen hundre høydemeter lengre opp flater det ut. Her ligger det snø overalt. Det går herfra i slakk stigning på sne hele veien opp til passet. Et kvarter senere når jeg passet Bocca Muzzella på 2210 m.

Jeg tar meg en lengre pause på dette passet og spiser noe av brødet jeg kjøpte på den forrige refugen. Det var vel egentlig mer loff enn brød. Mens jeg sitter der dukker det opp et par som også er på vei sørover. De er på dag to og skal gjøre GR20 på fire dager. Neste stoppested for dem er L'Onda som er mitt mål i morgen. Jeg har møtt flere som skal gjøre denne distansen på fire dager. Jeg regner med det er en greie blant franske trimmere😄

Jeg ser i kartappen at det kun er 1,4 km til Refuge Pextra Piana fra passet. Den ligger rett bak en rygg som stien går til. Det er noen snebreer på vei dit men jeg anser de som uproblematisk med sko så jeg pakker ned stegjernene og setter av gårde.

Når jeg kommer til ryggen ser jeg hytta ca hundre meter nedenfor. Det går bratt ned i starten og det ligger sne det første stykket. Det ser litt skummelt ut først men når jeg går på den føles det greit. Jeg bruker skoene som ski og sklir ned i den lause sneen. Kort tid senere er jeg nede ved refugen.

Jeg setter fra meg sekken ved benkene utenfor refugen og kommer i prat med et par fra Canada. De er på vei nordover, altså motsatt vei enn meg. Vi deler info om etappene vi har vært gjennom. Greit å få kunnskap om de neste etappene for begge parter. De hadde gått høyfjellsvarianten fra Refuge L'Onda og kunne anbefale den sterkt. Her får man vidsyn hele veien, frisk luft og grei sti å følge. På denne etappen går GR 20 egentlig ned i dalbunnen hvor går man store deler i skog. Ikke akkurat ideelt når det er meldt varmt vær. Det er dessuten en stigning på 300 m opp til refugen mot slutten.

Jeg har vurdert denne varianten i planleggingen min men har ikke vært sikker pga snøforholdene. I dag så jeg hele varianten da jeg kom ned fra passet og så dette er ikke noe problem nå.

Mens jeg pratet med det canadiske paret kom Matthew ut fra dusjanlegget. Han var kommet til refugen for en time siden. Jeg forstår ikke hvordan han kan ha passert meg uten at jeg hadde sett han?? Han var like forbauset på at jeg kom etter han til refugen.

Vi møttes igjen etter at jeg hadde satt opp teltet mitt. Forklaringen på mysteriet var at han gått opp en annen vei fra breen og ikke gått gjennom passet der jeg satt. Han hadde fulgt etter noen andre som hadde passert han.

Jeg og Matthew blir sittende å prate over noen øl slik som dagen før. Vi spekulerer om det kan ha skjedd noe med Sam og Zhengwei på turen siden de er så sene. De dukker heldigvis opp etter noen timer. De hadde brukt mye tid på å krysse snebreene.

I morgen blir det en lettere etappe. Jeg har bestemt meg for å gå høyfjellsvarianten.

Det var virkelig tungt å våkne da alarmen ringte i dag. Først på klokka, så på telefonen fem minutter senere. Jeg slumra telefonen to ganger før jeg kom meg opp, men hadde mest lyst å sove mer.

Etterhvert ble det mer fart i skrotten og jeg fikk pakket sammen utstyr og telt. Klokken ble nesten syv før jeg var klar til å starte dagens etappe. Sam og Zhengwei, som teltet like ved siden av meg, satt ute og spiste frokost da jeg rigget ned teltet. De skulle ta dalruten og lurte på om jeg hadde bestemt meg for gå den alternative ruten. Det var meldt bra vær og det skulle bli varmere. Jeg sa jeg orket ikke å gå nede i skogen i den varmen så det ble høyfjellsvarianten på meg.

Da jeg kastet søpla ved refugen møtte jeg også Matthew. Han hadde også bestemt seg for dalruten, for å bruke mer av dagen som han sa. Dalruten går langs ei elv og det er flere flotte badekulper her. Regner med bading var en del av planen. Høyfjellsvarianten er tre kilometer kortere en dalruten og går på ryggen over flere fjell. Det er også mindre stigning her, bare litt over 200 meter opp til høyeste punkt. Det blir derimot en lang nedstigning på 650 meter mot slutten.

Normalt er det ingen vannkilder på denne varianten så jeg fyller alle flaskene før jeg går. Kvelden før hadde jeg forsøkt å finne ut hvor stien til denne varianten startet og det så ut til at den fulgte stien til dalruten et stykke ned i dalen før den brøt av mot fjellrekken. Jeg var sikker på at dette stemte og fulgte derfor den bratte nedstigningen til dalruten.

Lengre ned så jeg Sam og Zhengwei. Jeg tok dem igjen like før stien flatet mer ut. Sam så forundret på meg og spurte om jeg hadde ombestemt meg? Nei, planen var fortsatt den alternative ruten. Han mente at den ruten tok av akkurat der nedstigningen startet. Om jeg ikke hadde sett skiltet? Nei, det sto ei ku med kalv i det området så jeg hadde nok gå rundt det. Jeg så opp mot punktet og så da skiltet langt der oppe. Fillern, jeg hadde gått feil. Jeg prøvde å følge fra skiltet hvor stien krysset dalen og så de gule merkingen et stykke opp i siden. Det ble nok litt klatring for å komme opp dit. Jeg takket Sam og gjøv løs på oppgaven. 10 minutter senere var jeg på stien.

Hadde jeg fulgt stien fra skiltet ville jeg ha holdt høyden hele veien til der ryggen startet. Jaja, det ble litt ekstra tid og anstrengelse, men nå trenger jeg ikke stresse i dag. Jeg har god tid på denne etappen og tenker bruke mer tid på å filme med GoPro kameraet enn jeg har gjort tidligere. Det ligger alltid lett tilgjengelig i skulderrem lommen på sekken men det er ikke alltid man har overskudd til å ta det fram og filme. Målet er å sette klippene sammen til en liten film av turopplevelsen.

Stigningen opp langs ryggen er stort sett ganske slakk bortsett fra noen få partier som må klatres over. Sola har allerede truffet fjellryggen og varmer godt. Det blåser heldigvis litt her i høyden så det blir ikke for varmt å bevege seg. Utsikten her er formidabel alle veier. Her ser man helt ut til kysten i vest. Også hovedstaden på øya, Ajaccio, kan skimtes litt sør for meg. Disen som alltid ligger lavt rundt øya tidlig på morgenen ødelegger litt for å se dette klart.

En og en halvtime etter at jeg startet fra refugen når jeg toppen av Punta all'Altore (2022 m) som er etappens høyeste punkt. Her tar jeg en lang pause og spiser litt sjokolade mens jeg nyter utsikten. Det er god dekning på mobilen så jeg får synket alle bildene fra kameraet og oppdatert albumene jeg har laget til loggene. Filmklippene som ligger på telefonen er så store at de får vente til jeg får wifi. Greit også å få lest litt nyheter og sendt noen snapper samtidig🙂

Fra toppen går stien bratt ned 150 meter mens den følger ryggen i en bue mot øst til fjellet som ligger i sør. Her går den langs fjellsiden i et ganske kronglete terreng. Det ligger fortsatt noen flekker med sne her og der og de er råtne og vanskelige å komme over. Etter noen hundre meter med dette går stien rett opp mot toppen av ryggen, ca 30 meter over meg. Det er virkelig bratt her og stien ligger helt dekket av sne. Jeg vurderer om det er mulig å gå rundt dette men terrenget her tillater ikke det. Det er en grunn til at stien går opp akkurat her. Jeg ser en mulighet til å gå langs kanten av sneen et stykke for så krysse den lenger opp og følge kanten på andre siden. Jeg må da krysse busker og kratt for få dette til. Om det er trygt kan diskuteres. Dette blir løsningen og etter mye slit og bannskap kommer jeg meg omsider opp til toppen. Leggene fikk gjennomgå i krattskogen og er fulle av sår😯 Det skulle ikke være noen utfordringer på denne varianten i følge det Canadiske paret 🙄

På andre siden av ryggen er terrenget ganske annerledes. Her er det slakke, grønnkledde fjellsider. Kyr går og beiter overalt. Stien fortsetter slakt nedover, fortsatt langs ryggen. Den går slik helt til der fjellryggen slutter og går så bratt ned til passet Bocca d'Dreccia som ligger i dalbunnen under. Fra toppen ser man ned til Refuge de l'Onda som ligger i bunnen av dalen som kommer ned på andre siden. Det gjenstår 400 meter med nedstigning for å komme dit. Det tar meg ca en time å komme seg dit.

Jeg får avklart med hytteverten hvor jeg kan sette opp teltet og kjøper meg ei brus samtidig. Mens jeg drikker den kommer Sam og Zhengwei. De hadde kommet like før meg og hadde gått forbi campingen opp til refugen som ligger 200 meter lenger opp. Dette ligger litt unna hverandre på denne plassen. Denne gangen var det de som ikke hadde fått med seg skiltingen😄

Etterhvert kommer også Matthew ned til restauranten. Han bor oppe i refugen og må ned hit for å kjøpe mat. Jeg må gå å finne meg en god teltplass før det kommer flere folk men avtaler å møtes der når jeg har dusjet.

De har blant annet pizza på menyen her så det var ikke så vanskelig å bestemme seg. Det ble pizza på oss begge. Sammen med ei øl. Sam og Zhengwei kommer etterhvert og holder oss med selskap. De bestiller det samme som oss. Vi blir sittende å prate en stund før vi går hver til vårt for å slappe av.

Den pizzaen var forøvrig noe av det bedre jeg har smakt på en stund. Skikkelig sprø og smakfull bunn med skinke og champignon som fyll.

Alt i alt en rolig og grei dag med en forholdsvis kort og vakker etappe. Det er dessverre null mobildekning her så jeg får ikke oppdatert - noe.

I morgen blir det igjen hotell. Men før det blir det nok en krevende etappe, med 750 m bratt stigning opp til nok et pass etterfulgt av visstnok en uendelig lang og kronglete nedstigning på 1000 m ned til Vizzavona.

Det kom mange hikere på campingen i løpet av ettermiddagen og det ble etterhvert fullt av telt på jordet nedenfor restauranten. De fleste franske, men jeg kunne også høre tyske, danske og polske stemmer blant dem. Det er tydelig at hikersesongen har startet for fullt nå.

Jeg ønsket å komme ekstra tidlig av gårde for å slippe klatringen i varmen og hadde satt alarmen på klokken fem. Jeg var våken før det og slo alarmen av før den gikk av.

Av en eller annen grunn var liggeunderlaget mitt tom for luft når jeg våknet. Det kan være at jeg ikke satte ventillokket skikkelig på plass da jeg tappet det før luft før jeg la meg. Håper bare det ikke er blitt hull i det.

Da jeg gikk ut for å pakke ned teltet var de fleste teltene forsvunnet fra jordet. Det var stort sett bare vi som har fulgt hverandre fra starten som var igjen nå. Jeg pratet såvidt med Sam da vi møttes utenfor toalettene. De hadde også stått opp tidligere en vanlig og var også forbauset over at jordet nesten var tømt for telt. Dette må være hikere som går to etapper som ønsker utnytte mest mulig av dagen.

Selv er jeg i vandringen klokken seks. Sola som ligger lavt i horisonten nå skinner rett inn i dalen og har truffet stien allerede. Den varmer ikke så mye ennå, men det er merkbart høyere temperatur ute nå enn det har vært tidligere. Svetten siler allerede etter de første 100 høydemeterene og jeg må redusere tempoet for at pulsen ikke skal gå i taket.

Som vanlig er bena tunge i starten. De får liksom aldri restituert seg. Det er klart at det ikke er noe behagelig å gå oppover slike stigninger med tung sekk og sure bein. Det blir like mye en test på psykisk viljestyrke som å mestre de fysiske anstrengelsene. Jeg forsøker å holde fokus på at pulsen ikke må ut av komfortsonen. Det skal bare en liten ekstra kraftanstrengelse før det skjer.

Det går greit å presse seg i dag. Selv om det er tungt klarer jeg å holde et jevnt tempo hele veien opp til passet. Klokken ti på åtte er jeg ved passet Bocca Muratellu (2120 m). Jeg finner meg en fin plass litt ovenfor passet og nyter utsikten herfra. Det går flere unge hikere forbi mens jeg sitter der. Sam og Zhengwei passerer like etter etter at jeg satte meg. De må ha gått kjapt opp stigningen for de var et stykke etter meg i starten. Jeg følger dem på vei ned på andre siden. Her går det merkbart saktere. Zhengwei falt og trillet ned snebreen ovenfor Petra Piena. Det gikk heldigvis bra men hun fikk seg et skikkelig støkk etter det.

Noen minutter senere tar jeg på sekken og startet nedstigningen jeg også. Nå blir det tusen høydemeter ned til Vizzavonna. Denne delen er beskrevet som lang og seig. Jeg kan bekrefte det. Det er greit den første halvdelen som går hovedsaklig på berg. Det er når man kommer ned i skogen det blir slitsomt. Her veksler terrenget mellom steinete underlag og røtter til store steiner som må forseres. Stien følger nå elva som renner ned i dalen. Det er flere store flotte badekulper her og jeg vurderer om jeg skal bade i en av dem. Det får bli til en annen etappe. Nå er det hotellet som gjelder.

Noen kilometer fra Vizzavonna treffer jeg på mye folk som er her for å bade i disse kulpene. Denne elva er kjent for å ha mange slike kulper og er en attraksjon som tiltrekker mange turister. Vannfallene her kalles for Cascade des Anglais og har fått navnet etter at britiske besøkende på tidlig nittenhundretall kom hit for å kjøle seg ned i kulpene.

Det blir noen kilometer til i skogen før jeg endelig kommer fram til Vizzavona. Jeg finner kjapt fram til hotellet og hører om jeg kan sjekke inn. De har ikke klargjort rommet ennå så jeg må vente en halvtime. Jeg setter meg på uterestauranter rett utenfor og bestiller meg en brus. Plutselig dukker Matthew opp. Han er på vei til hotellet som han bestilt her. Det ligger et stykke utenfor "sentrum". Han slår seg ned spiser lunsj sammen med meg før han må fortsette. Vi blir nok å treffes igjen.

Dette var siste etappe på den nordlige delen av GR20 (GR20 Nord). I morgen begynner jeg på den sørlige delen (GR20 Sud). Det betyr også at jeg nå er kommet halveis på turen.

Den nordlige delen er regnet for å være den tøffeste og mest krevende delen av turen. Det betyr ikke at den sørlige delen er lett på noen som helst måte. Den har kanskje ikke like krevende stigninger, men etappene er ofte lengre her. Jeg har i tillegg slått sammen flere av etappene for å korte inn antall overnattinger. Det kan bli noen tøffe dager.

Værmeldingen for dette området er ikke så lovende for de neste tre dagene. Det er meldt tordenvær og regn. Får håpe det ikke slår til eller at det ikke blir så mye regn i hvert fall.

Det er lett å bli vant med bekvemmelighetene på et hotell. Strøm, varmtvann, dusj, do og ikke minst ei ordentlig seng. Man vet å sette pris på slike ting når man har bodd i telt i tre netter. Bare å vite at om noen dager skal jeg bo på hotell gir motivasjon når det tærer på.

Hotell Le Vizzavona er opprinnelig en gammel herregård fra 1901 som nå er omgjort til hotell. Det er en blanding av gammelt og moderne, med rom som har tre meter takhøyde og knirkete gulv men likevel har fått plass til et topp modene bad. Hotellet har både ute og innerestaurant og det er god mat her. Den koselige uteplassen er et stort pluss. Her kommer mange GR20 hikere innom for å spise eller drikke og man kommer lett i prat med de her.

De som jobber der er veldig serviceinnstilt og gjør alt de kan for at gjestene skal ha det bra. Men de kan ikke et ord engelsk. Det er bare sjefen sjøl som kan engelsk. Og han er ikke så lett å få tak i. Det ender ofte opp i misforståelser når de tar bestillinger hos gjester som ikke kan fransk😄 Jeg spiste både lunsj og middag der og fikk servert øl når jeg ba om vin og fikk egg i salaten når jeg sa at jeg ikke kunne spise egg. Og ketchup til salaten😆 Jeg nikket vel samtykkende på feil sted. Det var andre som opplevde det samme. Uansett var hotellet en bra opplevelse.

Selv om jeg sov litt lengre i dag var jeg pakket og klar til å gå før klokken syv. Denne etappen starter med ei stigning på 700m og er 15km lang. Det vil være en grei forsmak på det som kommer. De neste dagene vil det bli lengre etapper.

Stien følger veien et stykke før den tar av og kryper opp gjennom skogen. Det går gradvis oppover, ikke for bratt, men passe nok til at man blir varm i trøya. Det er tett skog i store deler av stigningen med unntak av et par plasser hvor åpne skjæringer gir litt utsikt ned i dalen. Fuglekvitter, gjøk og lyden av hakkespetter fyller skogen med lyder. En regnbuefarget bille kryper over stien Her er det skogens ro før jeg kommer pesende og forstyrrer den😜

Først når det gjenstår 100 meter stigning kommer jeg ut av skogen. Herfra går stien bratt i sikksaksvinger helt til den når passet Bocca Palmente (1638m). Det skyer til mer nå og på passet blåser det surt så jeg fortsetter raskt ned på andre siden. Stien går nå ned 100 meter og inn i skogen igjen. Det begynner å regne i det jeg kommer ned av stigningen. Ikke så mye, så jeg avventer med å ta fram regnklær. Det varer bar ti minutter så er det over. Det er meldt tordenvær i dag og i det fjerne kan jeg høre tordenskrall. Håper det ikke kommer over her.

Stien går helt jevnt gjennom skogen uten noe stigning og er god å gå på. Her kan man tilbakelegge kilometer raskt. Jeg kommer til en klaring i skogen hvor jeg nå får utsikt ned til østkysten av øya. Det er første gang på denne turen . I dette området er det også store mengder busker med gule blomster. Det er som et gult teppe ved siden av stien. Utrolig flott.

Når det gjenstår to kilometer bøyer stien av opp i skogen. Den klatrer nå bratt 200 høydemeter opp til den treffer en bilvei. Bilveien følges et stykke før den tar av på andre siden og skrår ned til der refugen ligger.

Jeg sjekker inn på hytta og får henvist hvor jeg kan sette opp teltet. De har pizza på menyen her også og jeg kan ikke motstå fristelsen i dag heller. Det blir Capripizza og brus. I det jeg får pizzaen dukker Matthew opp. Han startet seint i dag. Vi blir sittende å prate en stund før jeg må bryte opp å finne teltplass. Det begynner å bli veldig folksomt på refugen nå og mange leter etter plass til teltene sine. Jeg så noen fine plasser bak noen steinhus da jeg kom til refugen tidligere. Jeg håpet de ikke var okkupert ennå.

Like foran husene hadde Sam og Zhengwei satt opp teltet sitt men de var ikke å se her nå. Bak et av disse husene fant jeg en stor og fin plass for teltet mitt. Mens jeg setter opp teltet kom en diger okse gående opp mellom husene og rett forbi teltet mitt. Jeg begynte sporenstreks å tenke rømningsveier hvis den ble aggressiv. Det var helt unødvendig. Den gikk og beitet fredfullt og enset meg ikke en gang. Puh😄

Etter at jeg hadde fått innstallert meg i teltet ble jeg liggende og halvsove ei stund. Jeg våknet av at regnet trommet på teltduken. Det var bare å komme seg ut for å berge klærne jeg hadde hengt til lufting. Regnbygene ble kraftigere og det begynte å tordne voldsomt også. Så kom styrtregnet. Det regnet voldsomt og jeg så nå at det begynte å danne seg dammer rundt og under teltet. Hele teltplassen ble regelrett en stor dam.

Her var det bare å få pakket sammen alt av klær og utstyr og berge det fra å bli vått. Jeg kom meg ut og fikk satt sekken under tak. Hele bunnen på teltet fløt på vannet nå. Jeg fjernet pluggene og løftet teltet vekk derfra. Både bunnduken og teltetbunn var søkkvåt. Heldigvis ga regnet seg etter en stund og solen tittet fram. Jeg fikk tørket alt og rigget meg til på en annen plass hvor det er fall fra teltplassen. I løpet av kvelden kom det mange flere hikere til refugen og det er blitt trangt å finne plass for plass for telt nå. Det er nå satt opp to telt der jeg hadde mitt. Får håpe de slipper å oppleve det samme som meg.

Det ble mer drama utpå kvelden. Når jeg hadde vært ute og pusset tennene og skulle inn i teltet igjen knakk det ene tverrstaget på teltet. Det vil si ytterenden på karbonrøret knakk og innerrøret forsvant inn i det motsatte røret. Etter mye styr i mørket fikk jeg ut innerrøret ut og satt inn på begge sidene. Deretter ble begge rør-endende tapet godt med luckotape. Det burde holde håper jeg.

I morgen skal jeg gå to etapper og kommer til å få en heftig stigning på slutten av en lang etappe. Blir spennende å se hvordan kroppen takler det.

Det ble en kald og fuktig natt. Jeg var våken innimellom og hørte at det regnet, men ikke så intenst som i går. Det var heller ikke antydning på at vannet samlet seg under teltet så jeg sov trygt videre. Alarmen ringte kvart over fem og jeg kom meg ut av soveposen kjapt. Det var vått på delen av soveposen som lå mot innerduken og det var også kondens og fukt på det meste annet. Klærne jeg hang til tørk inne i teltet var mer fuktig nå enn kvelden før. Ikke akkurat drømmesituasjonen.

Værmeldingen for i dag var overskyet og regn med mulighet for torden, men ute skinte allerede solen fra en skyfri himmel. Jeg håper det varer hele dagen slik at jeg får tørket telt, sovepose og underlag i hvert fall.

Jeg splitter opp teltet slik jeg pleier når ytterduken er våt og legger denne og bunnduken i en plastpose. Denne putter jeg i stretch lommen utenpå sekken . Innerduken er også fuktig men ikke dryppende våt og går i pakkposen til teltet. Når alt er pakket sammen fyller jeg vannflaskene i kilden og starter avmarsj fra refugen.

Dagens etappe er 17km lang og går i stort sett flatt terreng det meste av veien. Helt mot slutten kommer den tyngste delen, ei stigning på ca 500 høydemeter. De første kilometerne går i tett og mørk bjørkeskog. Her dekker store mengder gammel vått løv stien og gjør det sleipt og glatt på steinene. Etterhvert blir skogen noe mer åpen slik at sola trenger gjennom og tørker opp.

Jeg passerer flere åpne områder hvor andre planter har etablert seg. Her lukter det noen ganger helt fantastisk, nesten som en blanding urtekrydder og krydderkake. Den lukten varierer en del også avhengig av hvilke planter som er der. Pinjetrærne tar etterhvert mer og mer over og i varmen er det denne lukta som dominerer. En intens furulukt.

Etter ca 13 km kommer jeg til bilvei hvor også campingen Relais San Petru di Verdi ligger. Jeg stopper her for å drikke brus. Det er fra dette punktet stigningen startet. Etter å ha motet meg opp i et kvarter tar jeg fatt på siste delen av etappen.

Stien går langs kjerrevei et stykke før den skjærer over og krysser denne flere ganger. Den forlater snart kjerreveien og går nå bratt i sikksakk svinger gjennom tett skog av pinjetrær. I varmen er det greit at sola ikke slipper gjennom her. Det flater ut et lite stykke hvor landskapet åpner seg igjen. Her kommer jeg inn i en dalbunn hvor det står klynger med grønnplanter som har gule blomsterkroner på toppen. Det er mulig jeg har sett disse før men ikke så mange samlet på et lite område. Etter å passert dette fortsetter stigningen nå bratt opp fjellsiden. Stien går nå i sikksakk svinger igjen på stein helt jeg kommer opp til passet. Bocca d'Oru på 1840 m blir dagens høyeste punkt.

Fra passet er terrenget flatt en kilometer før den siste lille nedstigningen ned til Refuge Prati. Jeg får registrert meg og finner en fin plass å sette opp teltet. Jeg setter kun opp ytterteltet og henger alt annet vått på buskene rundt for tørking i sola. Liggeunderlaget tørker jeg på teltet for at det ikke skal bli skadet av de spisse greinene.

Jeg beveger meg opp til refugen for å handle mat. Her sitter Matthew på benken utenfor. Jeg ble litt forbauset for jeg trodde ikke jeg ble å se han igjen siden jeg hadde doblet etappene. Det viser seg at jeg tok feil av dagene og at det er de neste to dagene jeg har doblet. Så det var en hyggelig overraskelse. Vi blir som vanlig sittende utenfor refugen og prate. Og som vanlig ankommer Sam og Zhengwei etter stund og slår seg i lag. Vi blir sittende en god stund her og har det riktig trivelig. Det er litt vemodig at vi ikke treffes mer nå i løpet av turen. Det har vært et høydepunkt på dagen å treffes slik over ei øl/brus og bli bedre kjent. Men vi har hverandres telefonnummer nå så vi kan holde kontakt.

I morgen blir det altså to etapper og en distanse på tilsammen 21 km . Målet er da Refuge Matalza hvor jeg skal overnatte i et tipitelt med seng. Det betyr at i natt er siste natt i teltet mitt. Det blir hytte og hotell etter det.

Halveis på denne etappen ligger Refuge de Usciuolu hvor de andre skal overnatte. Her planlegger jeg å ha en lengre lunsjpause slik at jeg får tatt skikkelig farvel med de.

Værmessig er det meldt skyet og fare for tordenvær utover ettermiddagen. Håper de tar feil nå også.

Det var veldig kaldt i natt og jeg ble aldri skikkelig varm på føttene. Ikke lå jeg bra heller. Bakken der teltet sto helte litt og jeg skled mot teltåpningen hele natten. Jeg forsøkte å legge noe under madrassen for å motvirke det men det fungerte dårlig. Det ble ikke noe særlig med søvn og jeg sto like godt opp før alarmen skulle ringe.

I løpet av tre kvarter hadde jeg spist frokost, smurt meg og pakket ned teltet. Jeg så Sam og Zhengwei også var ferdigpakket og når jeg kom fra vannkilden var de forlatt. Ettersom jeg har slått sammen to etapper i dag blir det siste gang vi sees. Både de og Matthew har overnatting på Refuge a Usciolu mens jeg skal videre til Refuge a Matalza. Jeg hadde derfor planlagt å ta en lengre pause på Usciolu slik at vi kunne møtes der.

Den første delen av etappen begynner med en stigning på 200 meter opp til toppen Punta della Cappella. På vei ned fra denne passerer jeg Sam og Zhengwei. De regner ikke med å se meg noe mer og vil ta farvel men jeg forteller de om planen min. Vi trenger ikke ta ordentlig farvel ennå.

Stien følger nå fjellryggen og passerer flere fjelltopper sørover. Det går opp på en topp, så ned igjen og opp på neste. Det er ikke så krevende denne delen av etappen men det tar tid. Etterhvert går den ned til passet Bocca de Laparo. Her er et fint utsiktspunkt med skilt som viser hva vi ser i horisonten og jeg tar meg en liten pause her.

Nå venter det en bratt stigning på 500 meter. Det er nå også blitt skikkelig varmt i sola og selv om stigningen starter i skog så vil det bli åpent og eksponert ganske snart. Etter å ha klatret ett stykke i skogen kommer jeg til et platå rett før der skogen slutter. Jeg kjenner jeg må fylle på med energi så jeg tar meg en pause her. Fem minutter senere dukker Matthew opp. Som vanlig går han veldig fort og har tatt meg igjen med en halvtime finner jeg ut. Han hadde sett etter meg kvelden før og trodde ikke han ble å se meg igjen. Jeg måtte fortelle han også om planen min.

Vi slår følge herfra og jeg prøver å henge på Matt opp de stigningene som gjenstår. Det er med meget høy puls jeg ankommer toppen😆 Ikke akkurat et tempo jeg er komfortabel med. Fra toppen går det jevnt ned til Usciuolu. Her går det greit å holde følge. Det tar ikke så lang tid før vi er nede ved refugen. Da er klokken blitt elleve.

Jeg kjenner at jeg har et enormt væskebehov og drikker en av vannflaskene på styrten etterfulgt av to bokser Cola Zero. Ingenting smaker så godt som iskald brus når man har vandret i varmen i mange timer. Jeg tar meg også en elektrolytt tablett siden jeg skal vandre videre senere. Så blir det tunfisk i solsikkerolje på baguett/ brødskiver. Dette er noe jeg fått sans for på denne turen. Det er godt og har masse energi. Både jeg og Matthew spiser oss stappmette på dette og døser i varmen utenfor hytta etterpå.

Klokken blir halv ett før Sam og Zhengwei ankommer refugen. De har også hatt det tøft i varmen og er glade for at de er framme. Når de har funnet teltplass kommer de og setter seg sammen med oss. Vi blir sittende å snakke om opplevelsene våre og hvor flott det har vært med vennskapet oss i mellom. Det blir et høydepunkt på dagen når vi treffes på refugen etter en lang og slitsom etappe. Det er selvfølgelig flere man har blitt kjent med i løpet av turen, men de har forsvunnet etter en dag eller to. Vi fire har fulgt hverandre fra første dag og fram til i nå. Nå blir det uten dem resten av turen. Det er ganske trist egentlig. Merkelig kor tette bånd man danner på kort tid i sånne settinger som dette.

Tida går fort og jeg må bryte opp og fortsette etappen min. Jeg har tross alt 12 km igjen før jeg er framme med min refuge. Vi tar farvel og ønsker hverandre lykke til videre på turen og ellers. Så setter jeg avgårde på del to av etappen. Fra Usciolu går det bratt opp 150 meter til fjellryggen på andre siden av dalen. På toppen snur jeg meg en siste gang og ser ned mot refugen før jeg fortsetter. Alle tre sitter fortsatt på benken og har fulgt med meg opp. De vinker når de ser jeg snur meg. Jeg vinker tilbake før jeg fortsetter innover fjellet. Jeg blir å savne dem på trailen.

På kartet ser den neste etappen ganske enkel ut. Det ser ut som at det går jevnt nedover not målet mitt. Det gjør det ikke. Her går det flere kilometer med opp og ned mellom toppene på fjellryggen og mange av dem har bratte nedstigninger etterfulgt av bratte oppstigninger. Det er også lett å gå feil her for merkingen er vanskelig å se og det går stier ned fra toppene overalt. Tre ganger følger jeg feil sti og må gå opp igjen for å finne merkingen. Det går ikke lang tid før jeg hører det første tordenskrallet og jeg ser foran meg at det danner seg mørke skyer på begge sidene av fjellet. Jeg har ikke lyst til å være øverst på en fjellrygg hvis det begynner å lyne og tordne så jeg går på så kjapt jeg klarer.

De mørke skyene kommer stadig nærmere og det braker kraftig av tordenskrallene. Med ett merker jeg også at det stikker kraftig i nesa av svovelukt. Jeg mener å ha lest at hvis man kjenner denne lukta bør man komme seg ly så fort som mulig. Jeg kastet fra meg stavene og fant en passende plass og ventet det av. Det ble heldigvis ikke noe mer.

Like før jeg kommer til slutten av fjellkjeden begynner det å regne. Ikke så mye i starten men jeg tar likevel på regnklær og regntrekk. Etter 10 minutter gir det seg. Jeg hadde utrolig flaks at det tordenværet ikke traff fjellet jeg gikk på. Det kunne blitt meget dramatisk.

Etter en lang og svett nedstigning kommer jeg til det jeg tror er målet mitt. Det viser seg å være Bergerie Bassetta. Refugen jeg skal til ligger tre og en halv kilometer unna. De kilometerne var utrolig tunge å gå. Jeg bruker mye tid på denne etappen og kommer ikke til Matalza før klokken blir seks. Jeg får sjekket inn og bestiller middag samtidig.

Middagen blir servert på benkene utenfor refugen. På menyen i dag var det pulled pork med potet og sjokolademousse til dessert. Alt var veldig godt.

Etter middagen er det bare å finne senga i tipiteltet og lade opp kroppen til en ny dag med nye anstrengelser.

I morgen er det nok en dobbel etappe. Den er tilsammen 21 km lang og starter med en stigning på 500 meter. Denne er heldigvis fordelt på flere kilometer så den er ikke så tøff.

Tipiteltet på Malteza var en regelrett tragedie. Senga som besto av en oppblåsbar madrass lagt på et sammenleggbar stativ var helt umulig å sove på. Hvis man rørte litt på seg bråket den noe helt forferdelig. Og hvis man ligger ut mot kanten av senga ramlet man ut. Isolert var den heller ikke så den var iskald å ligge på. Det var kun et telt med ei seng i og ikke noe annet. Ikke bord, ikke stoler, kke strøm. Ingenting. Det betalte jeg 50€ for. For noe lureri. Jeg skal sørge for at dette blir kjent på Facebook gruppa for GR20.

Jeg var våken lenge før alarmen ringte. Jeg pakket raskt sammen utstyr og forlot Refuge Malteza som førstemann. Da var klokken blitt seks. Det var en bitende kald natt og det var fortsatt kaldt da jeg begynte vandringen. De første solstrålene traff allerede refugen men de varmet ikke så mye ennå.

Målet i dag er Village de Bavella. Dette er en samling tre- og steinhytter som ligger på passet Col de Bavella. Tradisjonelt var dette sommerlandsbyen for Conca. Dette har de siste årene blitt gjenreist og pusset opp og huser nå utleiehytter, hotell og restauranter.

Som dagen før har jeg slått sammen to etapper og tar en lunsjpause på det som er det ene etappemålet, Refuge d’Asinau. Til sammen blir det 21 kilometer å vandre. I lett terreng kan man fint klare det dobbelte i løpet av en dag. På Korsika er det sjeldent slik terreng.

Den første delen av etappen veksler mellom å følge grusvei og sti helt til man passerer Bergerie Croci (privat camping) etter fem kilometer. Her forlater stien grusveien og snor seg opp gjennom åpne områder/åser med forholdsvis lett stigning. De siste to hundre meterne opp mot passet blir atskillig brattere. Store steiner gjør at det må klyves og ta høye steg for å komme opp. Dette er krevende. Jeg ligger bak fire italienere opp denne stigningen og den ene damen i følget får det virkelig tungt og må stoppe ofte. Jeg smetter forbi ved første anledning og hilser Buon Giorno i det jeg passerer dem. De lyser opp og tror jeg er italiensk. Jeg må tilstå at jeg hørte de pratet så jeg ville hilse på språket deres. Slik kommer man raskt i prat med andre på trailen. De er fra Sardinia og vandrer den sørlige delen av GR20 i år. De har gjort den nordlige delen for et par år siden. Vi ønsker hverandre lykke til før jeg fortsetter mot passet.

Ikke lenge etter er jeg på passet Bocca Stazzunsa (2025 m). Her er det endelig dekning på mobilen slik at jeg får oppdatert logger og lest litt nyheter. Jeg forsøker også å synke bildene som ligger på telefonen til skyen slik at albumene kan publiseres. Det er flere hundre bilder som står i kø for å bli lastet opp og det går ikke fort. Etter to timer på passet gir jeg opp dette.

På andre siden av passet ser jeg ned på Refuge d’Asinau. Det er fem hundre høydemeter ned dit og stien er som vanlig bratt og steinete. Jeg har brukt nok tid på passet og tar noen bilder til (for sikkerhets skyld😆) før jeg starter nedstigningen. Den går fortere en forventet og bare førti minutter senere er jeg på refugen. Her bestiller jeg meg en linsegryte med pølser og et par Orangina (appelsin brus). Det er en del kjente fjes blant vandrerne som sitter her. Vi har nok truffet på hverandre mange ganger i løpet av etappene. Det blir gjerne litt erfaringsutveksling når man treffes slik. Det er blant annet dette som er unikt med slike vandreruter.

Fra refugen fortsetter stien bratt ned i dalen. I det jeg krysser elven som renner ned her kommer jeg inn i tett skog og stien flater ut. Nå følger stien dalsiden i denne skogen i ni kilometer. Den holder seg på sammen høyden men helt flatt er det ikke. På grunn av terrenget må det flere ganger klatres opp tyve-tredve meter for deretter gå ned de samme meterne. Dette er utrolig slitsomt. Hver gang man starter en slik stigning merker man umiddelbart at beina ikke vil dette. De er sure etter alle opp- og nedstigningene. Det går noen høydemeter før det begynner å fungere skikkelig. Dette skjer hver gang.

Jeg er dessuten klar over at det mot slutten skal klatres opp to hundre meter til passet der Village de Bavella ligger. Etter en så trøttende etappe går man å gruer seg til dette. Når jeg omsider kommer til denne stigningen ønsker jeg bare å gjøre meg ferdig med dette så raskt som mulig så jeg går i gang uten noe pause. Tjuefem minutter senere står jeg på passet.

På passet er det fullt av folk, biler og motorsykler. Det går en bilvei over dette passet og det er tydeligvis et populært stoppested for turistene. Litt nedenfor passet ser jeg hotellet mitt og jeg rusler ned for dit å sjekke inn. Sliten og svett setter jeg meg ved bordene utenfor og styrter ned to iskalde Cola Zero. Mens jeg sitter der dukker flere av de andre hikerne jeg har møtt tidligere opp. De har også rom her. Ja, man er ikke så unik i planleggingen som man tror😄

Nok en tøff dag er over på GR20 og i morgen venter den siste etappen. Da ankommer jeg landsbyen Conca hvor turen avsluttes. Det er ca tusen høydemeter ned dit og 17 km. Selvfølgelig ikke bare nedover her heller.

Rommet på Auberge Bavelle var helt ok selv om det eneste vinduet var i inngangsdøra. Siden det var en felles balkong utenfor var man nødt til å til ha rullegardinen nede for å ha noe privatliv. Men jeg fikk dusjet og vasket klær før jeg gikk opp i restauranten for å ta en øl. Servitøren minnet meg på at middagen startet klokken sju - om en time altså. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å spise mat der men heller bestille en takeaway pizza på restauranten ved siden. Etter ølen gikk jeg derfor å hentet en pizza og ny øl der.

God og mett lå jeg og slappet av på senga da det banket på døra. Det var servitøren som lurte på om jeg ikke skulle komme å spise. Jeg forsto ikke helt hva han mente med dette. Jo, det visste seg at middag og frokost var inkludert i prisen🙄 Og i bekreftelsen på bookingen jeg fikk fra dem så jeg nå dette. Det var riktignok på fransk, men likevel lett å skjønne. Jeg var mett og orket ikke noe mer mat så jeg takket nei til middagen. Ettersom jeg ble å sjekke ut tidlig ville jeg heller ikke få med med frokosten og spurte om han kunne ordne meg en baguette med ost og skinke for å ta med. Dette var ikke noe problem og i løpet av kort tid hadde han fikset det. Super service👍

Kvart over seks var jeg klar til å starte på min siste etappe. Jeg ønsket å komme tidlig avgårde for å komme med bussen til Porto Vecchio så tidlig som mulig. Jeg klarte ikke finne bussruten fra Conca på nett men visste at den gikk regelmessig. Jeg så frem til å avslutte turen nå selv om det også blir rart å komme ut av denne bobla.

Solen ligger lavt i horisonten og disen som ligger rundt øya blokkere solstrålene fra å trenge skikkelig gjennom. Det er likevel merkbart varmere i dag enn det har vært tidligere.

Stien til GR20 fortsetter fra parkeringsplassen rett bak hotellet. Her går stien ned 200 høydemeter til bunnen av en dal for så å stige opp igjen 200 meter til passet Foce Finosa (1208 m) på andre siden. Akkurat slik har det ofte vært på denne turen. Det går gjerne ned et stykke for så å gå opp igjen like mye. På denne etappen er det slik flere ganger selv om det likevel gradvis går ned i høydemeter.

Etter fire kilometer ankommer jeg Refuge d'i Paliri. Her stopper jeg for et par brus og en kaffe. Noen franske trail-venner har overnattet her og holder på å gjøre seg klar for avmarsj. De sier det går en buss fra Conca til Porto Vecchio klokken halv to. Klokken er nå halv åtte og det burde gå fint å nå den. Selv blir jeg ikke sittende lenge men fortsetter så snart jeg er ferdig med kaffen.

Fra refugen fortsetter det ned i pinjetrærskog og stien går nå rundt fjelltoppen Punta Tafunata d’I Paliri et stykke og klatrer så opp igjen til nok et pass, Bocca di u Sordu (1040 m). Terrenget åpner seg opp mer nå og gjør det mulig å se ned mot kysten i sør. Jeg treffer nå også på flere vandrere på vei nordover. De har startet tidlig fra Conca og har sikkert allerede merket de tøffe forholdene i fjellet her.

Like etter å ha passert ruinene fra Bergeries de Capeddu kommer jeg til elva Ruisseau de Punta Pinzuta. Dette er den eneste vannkilden jeg har sett etter Refuge d'i Paliri. Her er det også en foss og noen flotte badekulper. Det sitter en del folk rundt disse kulpene men ser ingen som bader. Det er advart mot å drikke vannet her men jeg fyller likevel ei flaske med vann fra elva i tilfelle jeg går tom. Jeg kommer til å filtrere vannet før jeg drikker det uansett.

På slike turer har jeg som regel tre drikkeflasker med meg. En av flaskene er merket slik at den skiller seg ut fra de to andre (på denne turen har jeg to blå og ei rød flask). Når jeg starter dagen fyller jeg alle flaskene med reint vann og starter med å drikke den røde først. Passerer jeg senere elver hvor jeg er usikker på vannkvaliteten fyller jeg opp den rød flasken med vann. Da vet jeg at det vannet må filtreres før det drikkes. Ved camp renser jeg denne og fyller den med reint vann igjen. Da har jeg bedre kontroll på hva jeg drikker underveis. Enkelt og greit system.

Fra elva stiger det bratt opp igjen i sikksakk svinger, den passerer et hakk i fjellet og går så slakt nedover igjen til en kløft. Etter å ha passert kløften går det nå opp igjen et lite stykke til man kommer til passet Bocca d’Usciolu (587 m). Her må man passere ei trang åpning gjennom fjellryggen for å komme videre. På andre siden er det slutt på fjellene og det går nå bare nedover til Conca. Det blir nesten ei slags dør inn og ut av av fjellverdenen på Korsika. Dette er et nokså kjent punkt GR20 og det florer av bilder av denne åpningen på sosiale medier.

Klokken blir kvart over tolv i det jeg ankommer Bar du GR20 i Conca, som er regnet for å være det offisielle start og stopp punktet for turen. Bussen står allerede utenfor her og sjåføren sitter og spiser lunsj. Etter å ha kjøpt billett til bussen slår jeg meg ned ved bord og bestiller meg ei Cola Zero, ei øl og en Hamburger.


Da er sekken satt ned for siste gang på denne turen, og Korsika er krysset. GR20 levde definitivt opp til ryktet sitt. Det har vært en tur med store kontraster. Starten bød på tung og teknisk krevende klatring over snødekte pass i nord, mens det i sør ventet lengre og seigere etapper langs grønne fjellrygger. Det har vært stunder hvor blytunge bein, varme og bratte stigninger neste tok motet fra meg, men likevel har det vært en fantastisk opplevelse fylt med mektig natur og stor mestringsfølelse.

Kanskje det mest spesielle med en slik tur er likevel folkene man møter underveis. Av alle de jeg hilste på, var det spesielt Sam, Zhengwei og Matthew som raskt ble min faste «trail family». Vi fulgte hverandre gjennom de tøffe dagene, og selv om vi måtte ta farvel før selve målstreken, gjorde de turen uendelig mye bedre.

En lang og uforglemmelig tur over Korsikas fjellrygg er over. Takk for følget!